Nye takter

Rufsete lykke

Hilma Nikolaisen skaper popmusikk innenfor støysonen.

5

KONSERT

Hilma Nikolaisen

Øyafestivalen, fredag

Med fjorårsalbumet «Puzzler» som nav, ga Hilma Nikolaisen en konsert på Øya som viser hvordan popmusikk ikke forringes selv om kantene er rufsete og taggete og grunnen full av slagg og grus. Tvert imot. Nikolaisens finstemte, gitardefinerte støypop er både medrivende, svevende, drømmende og til og med magisk i sine beste øyeblikk. De ble det flere av på konserten i Sirkus-teltet, der hun stilte med ni personer på scenen inkludert et kor på tre, som ivaretok nettopp de sfæriske elementene på ypperlig vis stemt opp mot gitarene og den rumlende akkompagneringen, som sjelden etterlater noen tvil om hvor hun kommer fra musikalsk.

Les også: Herregud, John Olav

Med bandet Serena Maneesh skapte hun og broren Emil innovativ sonisk støyglede. Med sitt eget band og det pågående sololøpet ligger tilsynelatende gleden i popmusikkens melodiføringer, og det blir bare bedre og bedre. Som progmusikkens foregangsartister vet hun å sveve på effekten av gode og seige og dronende gitarbruer, men at hun også lager musikk som er nesten dansbar blir klart på slutten når hun drar i gang den lange, hoggende «Hermitage», en av de beste låtene på albumet som ikke minst er modig lang, men som blir det perfekte og mest seiglivede livenummer når ekkoet fra Velvet Underground og Lou Reed stiger til overflaten i så vel refreng som komp.

Les også: Alt om Øya 2017

Selv spiller hun gitar som en av sine egne guder, med et uttrykk og en holdning som etterlater liten tvil om hvem som er bandets ubestridte sjef og nervesenter. Det kan bli noe hemmelig over et konsertsett i en stor hall uten det tette rommet som musikken hennes innimellom krever, men det inntrykket ble som blåst vekk med røyken på scenen under Øyafestivalens tidlige ettermiddagstime.

Mer fra Dagsavisen