Roskilde-festen er over, det er minner igjen

Årets Roskilde-årgang fikk en brå slutt da en av gjesterapperne til Gorillaz falt ned fra scenen. Ulykken var på ingen måte representativ for festivalen sett under ett.

Nye takter

 

«Jeg har lært at jeg skal være litt mer åpen og vennlig mot andre». Det uttalte en festivalgjest til Roskilde-festivalens interne avis Orange Press, og satte med det ord på det mange tar med seg fra Roskilde. Åpenhet, toleranse, vennlighet og aksept for det store mangfoldet uansett hvem man er, hvor man kommer fra og hva man ønsker å være. Det er ikke dermed sagt at Roskilde-festivalen gjør en til et bedre menneske, men det gjør inntrykk å nyte et bredt spekter av musikalske opplevelser samtidig som man daglig går under en kopi av murene den amerikanske Trump-administrasjonen har foreslått bygget mot grensen til Mexico. Replikaene ruvet høyt over den store publikumssletta, og fikk mange feststemte gjester til å stoppe opp og rense tankene mellom slagene. Den samme effekten hadde samtalen med Chelsea Manning, varsleren som ble idømt 35 års fengselsstraff for å ha lekket dokumenter om den amerikanske krigføringen i Irak. Da hun stilte under festivalens kunstprogram var hun knapt nådig mot Barack Obama som benådet henne på tampen av sin presidentgjerning, men mente at Obama og Trump var det samme vbare i ulik innpakning: «Alt vi gjør er politisk. Som fellesskap er vi mektige, og vi har makt. Det er lett å vende blikket bort, men gjør du det blir du en medskyldig», sa hun.

Les om og se bildene fra Roskildes oppvarming: Roskilde-fest blant støv og stjerner

Roskilde-festivalen er politisk, uansett om David Byrne står på scenen med et budskap som både er dansbart og samfunnsengasjert, eller om Eminem feirer 4. juli på scenen med et show som går inn i Roskilde-historien som det største noensinne, med over 105.000 publikummere, eller om Dua Lipa eller Hackney-dronningen Stefflon Don på ulikt vis promoterer seksuell selvsikkerhet. Roskilde-festivalen har i flere år nå satt fokus på likhet, og latt det gjennomsyre både programmet og holdningsarbeidet rundt festivalen. Årets festival, den første etter metoo-jordskjelvet som har rystet særlig underholdningsbransjen, ble søkelyset ikke minst rettet mot arbeidet for å forhindre seksuelle overgrep og trakassering. Heller ikke årets festival gikk fri fra en voldtektsanmeldelse, men festivalens eget arbeide og avisen Politikens store artikkelserie om tidligere voldtektsofre på Roskilde har åpenbart hatt en effekt på holdningsarbeidet rundt problematikken.

Les også: Retter blikket mot de usynlige

At en festival driver alle inntektene tilbake til nærmiljøet eller støtter velvalgte formål over hele verden er ren bonus som også publikum nyter godt av, men samtidig vil selvsagt Roskilde-festivalen 2018 også bli målt på musikken. Den var over gjennomsnittet god, og et i utgangspunktet noe ullent program viste seg å ha flere genistreker gjemt mellom de store og trygge navnene. De helt store folkeopplevelsene sto blant andre David Byrne for, i et show som hever konserten som underholdningsform til et nytt nivå.

Les anmeldelsen av David Byrne-konserten: David Byrnes dans med hjernen

Sigrid må nevnes, som det absolutt største norske navnet på Roskilde. Ett år etter at hun gjorde en formidabel konsert på en av de minste scenene spilte hun i år på den nest største teltscenen, foran et folkehav på rundt 10.000 og leverte en konsert som fikk smilet til å gå helt rundt både på publikum og henne selv. Eminem leverte en fantastisk konsert bare dager etter at han sto på Voldsløkka i Oslo, First Aid Kit spilte sin tredje konsert på Roskilde og sin første på den store Orange hovedscenen, og kvitterte med ren hygge i stekende ettermiddagssol, mens Gorillaz avsluttet med en tidvis fantastisk konsert med låter fra hele karrieren, før showet dessverre fikk en brutal slutt da rapperen Del the Funky Homosapien kom ut på avslutningsnummeret «Clint Eastwood» og tråkket rett ut for scenen og falt flere meter ned. 

Les også: Gorillaz sløver i nuet

Men bak de store navnene lå det virkelige gullet. Norske Paal Nilssen-Love fikk garantert flere fans etter sine tre konserter på Roskilde med impro- og støyjazz i like mange ulike konstellasjoner, sist med Large Unit i en Brasil Edition som var ren medisin for festivalslitne feinschmeckere på Roskildes siste dag. Og ikke bare for nordmenn, som det er mange av på Roskilde. Over 12 prosent av de 130.000 gjestene på festivalen kommer fra andre land enn Danmark, og blant dem er de aller fleste norske. Festivalen har fortsatt etter snart fem tiårs eksistens en dragning på norske musikkeslkere, enten de kommer for å feste til de store popnavnene eller liker å snuse opp nye alternative musikkopplevelser i de mindre teltene. Den norske København-bosatte duoen Smerz var en åpenbaring for mange nordmenn som ville sjekke ut hvorfor de er i ferd med å feste grepet om et stort dansk publikum.

Les anmeldelsen av Smerz-konserten: Dunkel duo fylt av Smerz

I festivalens hardere hjørner leverte Stone Sour, bandet til Corey Taylor som en stund var mest kjent for å være frontmannen i maskebandet Slipknot, en maktdemonstrasjon av en konsert. Bandet som han dannet lenge før Slipknot er gjenoppvekket og at han trives best uten maske er det ingen tvil om. Vikingmystikerne Heilung med norske Maria Franz som en av to hovedvokalister invaderte Roskilde en sen natt med vikingblot og det hele og sto for festivalens kanskje mest originale og mektige konsertopplevelse for dem som har en dragning mot det mytiske innhyller i folkloristisk røkelse. Da var Myrkur langt mer lavmælt i hennes andre konsert under festivalen. Den danske svartmetallartisten som ellers lyder navnet Amalie Bruun avløste sin første «tradisjonelle» konsert med et akustisk sett folkesanger, mange fra Norge, og viste at hun er en av de mest spennende skandinaviske artistene i grenselandet mellom mørk metall og lyse folketoner. 

Les også intervju med Paal Nilssen-Love: – Man må ut av det konforme

Alt dette og omlag 150 andre konsertnavn gjorde årets Roskilde til en langt over gjennomsnittet god årgang, der hard rock, eggende pop og maktdeminstrasjoner fra rappere og urbane artister som Stormzy og Khalid vil bli stående i minnet i lang tid.