Nye takter

Rokias triumf

OSLO WORLD MUSIC FESTIVAL: Et mer lekende lett overskudd enn det du finner i åpningssporet «Lalla» på Rokia Traorés nye plate «Beautiful Africa» har vi knapt hørt.

Dagsavisen anmelder

Rokia Traoré

«Beautiful Africa»

Nonesuch/Warner


En umiddelbar hit som midtveis har et mellomspill som avslører at det likevel er John Parish som står for produksjonen, og ikke en popsmed som skal selge Traoré til folkemassene. «Oh! Lalla», synger hun, som om det skulle være en livsbejaende versjon over uttrykket «Oh lala». Så feil kan man ta. Gitarens rivende lyd over et jazza akkompagnement på neste kutt gjør Traoré gjenkjennelig. Hun ble født i 1974 i Bamara-folket i Mali. I tråd med tradisjonen kan hun egentlig ikke utfolde seg musikalsk offentlig, men som datter av en diplomat har Rokia Traore fått selvtillit og bagasje nok til å blåse en lang marsj i tradisjonene. Det politiske er også direkte uttalt i «Beautiful Africa», med klare henvisninger til krigen i Mali.

Dette er hennes femte plate, og hun tar et radikalt valg hva gjelder produksjon og arrangementer. Etter plater hvor hun i stor grad har hatt Malibluesen som grunnrytme, med Ali Farka Touré som åpenbart forbilde, flyttet hun midlertidig til triphopens hovedstad Bristol og spilte inn «Beautiful Africa» med John Parish bak spakene. Han er mest kjent for samarbeidet med PJ Harvey, og han gjør underverker for å utvide det arrangementsmessige spekteret for Traoré. Hun framstår lettere, mer selvsikker og komfortabel i lydbildet enn noen gang før, og skaper praktfulle harmonifulle vrier over refrengene.