Nye takter

Rod Stewarts «Atlantic Crossing»

En ny TV-serie, om en helt annen reise til USA, minner oss om et av Rod Stewarts beste album: Det suksessrike, og samtidig underkjente «Atlantic Crossing», der han dro til USA for å starte et nytt liv.

For Rod Stewart handlet å krysse Atlanteren i 1975 om å si farvel til sine britiske røtter og starte et nytt liv i Sambandsstatene. Sånn er han karikert på coveret, iført glinsende buksedrakt, med en fotball under den ene armen, brun ølflaske i den andre hånda, mens han tar et sjumilssteg over til sine nye neonfargede omgivelser. For et fantastisk album dette, og oppfølgeren «A Night On The Town» var.

Utvandringen skjedde etter at Rod Stewart hadde laget fire svært sterke soloalbum, og ett med en liten synkende tendens, nærmest på fritida. Jobben hans var å synge i The Faces, og det fortelles at soloplatene ble spilt inn i lunsjpausene deres. Lunsjer som riktignok var både lange og våte, men de første altså til noen av de mest klassiske albumene i britisk rock. I 1971 ble Rod The Mod superstjerne over natta med singelen «Maggie May» og albumet «Every Picture Tells A Story». Begge gikk til topps i både UK og USA, og Stewarts solokarriere tok overhånd.

Rod Stewarts amerikareise ble ikke akseptert av alle. Mange mente at han hadde solgt seg, til både kapitalismen og imperialismen. For ham handlet dette sannsynligvis mest om et musikalsk veivalg. I USA ansatte han den berømte produsenten Tom Dowd, kjent fra klassiske soulinnspillinger med Otis Redding, Aretha Franklin og «Dusty In Memphis» ,men også sørstatsrocken til Allmann Brothers, Lynyrd Skynyrd – og «Layla And Other Assorted Love Songs» med Derek & The Dominoes. For å sikre et variert album hyrte de inn to studioband – de beste som fantes: De faste Swampers fra Muscle Shoals-studioet i Alabama, og Booker T & The MGs fra Memphis. Rod Stewart fortsatte sin uimotståelige formel med å kombinere strålende egne nye sanger med kreative coverlåter som satte gamle sanger i helt nytt lys.

Rod Stewart intervjues av Ivar Dyrhaug (til venstre) for radioprogrammet «Pop spesial». Foto: Erik Thorberg/NTB

Rod Stewart intervjues av Ivar Dyrhaug (til venstre) for radioprogrammet «Pop spesial». Foto: Erik Thorberg/NTB

45 år etter et det fantastisk å høre hvor godt dette sparker fra, med en gang «Three Time Loser» starter. Like energisk fortsetter det på side 1 i funky «Allright For An Hour», en herlig cover av Dobie Grays relativt ferske hit «Drift Away» og enda en kontant rockelåt i «Stone Cold Sober».

Den andre sida var mer dempet, og utmerker seg først og fremst med to genialt valgte coverlåter til. «Sailing» var omarbeidet fra duoen Sutherland Brothers, som hadde gitt den ut på singel uten suksess tre år før. Vi kan ikke bruke mot Stewart at hans versjon er spilt noen ganger for ofte i årene som har gått. «I Don’t Want To Talk About It» av Danny Whitten var hentet fra det første albumet til Crazy Horse, som ikke hadde fått spesielt stor oppmerksomhet da det kom ut. At dette albumet senere ble anerkjent som en klassiker er kanskje like mye Rod Stewarts fortjeneste som deres faste oppdragsgiver Neil Youngs.

Les også: TV-anmeldelse «Atlantic Crossing»: Tamt krigseventyr på NRK (DA+)

«Atlantic Crossing» ble bare nr. 9 på albumlista i USA. «Sailing» endte på 58. plass på singellista. Den eventuelle opportunismen i prosjektet var ikke umiddelbart innlysende. Men i Norge var den nr. 1 i sju uker, og lå inne blant de mest solgte i 40 uker tilsammen.

Den tilgjengelige strømmeversjonen av «Atlantic Crossing» har noen ekstra godbiter som få kjente til den gangen. Først og fremst Rod Stewarts tolkning av den skotske folkevisa «The Skye Boat Song», med stort sekkepipeorkester, som opprinnelig kom ut anonymt på singel under navnet The Atlantic Crossing Drum & Pipe Band. Her er også enda et par strålende coverlåter med Booker T & The MGs, versjoner av Bee Gees «To Love Somebody» (kjent på disse sidene som verdens flotteste sang) og Lee Dorseys «Holy Cow».

Fremgangsmåten ble repetert på albumet «A Night On The Town» I 1976. En side med countryinspirert hvit soul, en med rock’n‘roll. Og Stewarts nye flamme Britt Ekland, som hvisker noe på fransk i «Tonight’s the Night», mens Stewart synger «Spread your wings/let me come inside». Jo, men det høres faktisk bra ut. Coverartisten gjorde en helt fremragende vri på Cat Stevens’ «The First Cut Is The Deepest». Aller mest bemerkelsesverdig var det likevel at Rod Stewart klarte å ta sin egne «The Killing Of Georgie» inn på hitlistene. Sannsynligvis verdens første og siste slager som beskriver hatkriminalitet mot homofile.

Omslaget på «Atlantic Crossing».

Omslaget på «Atlantic Crossing».

Europaturneen for «A Night On The Town» i 1976 startet i Trondheim. Her ble Rod Stewart nektet adgang på en nattklubb etter konserten fordi han gikk i dongeribukser. Det hjalp ikke at følget hans forsøkte å forklare dørvakta hvem de hadde med å gjøre: Han hadde ikke kommet inn «om han så var vokalist i Hep Stars».

Før konserten i Ekeberghallen i Oslo møtte han pressen, inkludert Arbeiderbladet, som spurte om det bare var økonomiske årsaker til at han forlot England? – Hovedpoenget var at jeg kunne blir fortere rik i USA. Men det er også musikalske grunner. Engelsk rock er ikke lenger hva den var. Med det mener jeg at det er forholdsvis lite som skjer på øya. Den som vil henge med i utviklingen må til Statene. Hele kontinentet er som en stor kulturell smeltedigel, hvor musikken er en vesentlig del. Der er det så mange forskjellige musikktradisjoner som barker sammen at det nødvendigvis må komme interessante ting ut av det. Jeg vil være med og ta del i dette.

At det ikke skjedde noe i britisk rock mente Rod Stewart to uker før Sex Pistols ga ut «Anarchy In The UK». Det hører med til historien at han et halvt år etter dette igjen var nr. 1 på den offisielle britiske singlelista med «The First Cut Is The Deepest», og henviste Sex Pistols til 2. plass med «God Save The Queen». Det har helt siden blitt hevdet at dette var et rigget komplott for å bevare rikets ro og orden.

Forfallet til Rod Stewart begynte med album som «Blondes Have More Fun» og «Foolish Behaviour». I det nye århundret fikk han et stort oppsving med fem album med jazzstandards i «The Great American songbook»-serien, og har laget flere anstendige album i moderne tid. Vil lar ham få siste ord i saken, igjen til Arbeiderbladet i 1976:

– Det er til musikken jeg knytter hele min identitet. Men fordi rock er en naiv musikkform som så å si aldri blir voksen er det også en fare at vi som utøvere denne musikken stagnerer og forblir på tenåringsstadiet. Dette er jo litt skummelt når man har passert 30.

Mer fra Dagsavisen