Rockestorm i frisk bris

Øyafestivalen startet egentlig på den lille klubben So What rundt århundreskiftet. Gruppa Trail Of Dead kom tilbake fra den gangen, med høyspenning gjennom historiens kraftlinjer.

Nye takter

 

5

KONSERT

...And You Will Know Us By The Trail of Dead

Øyafestivalen

Det blåser friskt under denne konserten. Men hvis det er ei gruppe som kan stå oppreist i vinden så er det vel …And You Will Know Us By The Trail Of Dead. Heretter referert til som bare Trail Of Dead. På Øya spiller de albumet «Source Tags And Codes» i sin helhet, og klarer langt på vei å gjenskape entusiasmen fra begynnelsen av det nye århundret.


Trail of Dead spilte på So What på denne tida, den lille klubben i Oslo som hele Øyafestivalen springer ut av, og er den ultimate nostalgitrippen for de innerste kretsene av Øya-generasjonen. 
Den amerikanske gruppa fortalte oss den gangen at de ville høres ut som en mellomting av ‘N Sync og Motorpsycho. De spilte brautende og skurrende rock, med utstrakt gitarjamming, markerte seg blant de fremste utøverne av voldsomhet med god smak, på plater med storslått lyd og med utagerende sceneopptredener.

Les også: King Kendrick drepte det igjen


Etter en konsert i Texas i 2001, på en klubb som ikke «forsto gruppas estetikk» fikk de ikke lov til å forlate hjemlandet en stund, og hadde vel god tid til å perfeksjonere det som skulle bli deres beste album. Selv mente jeg at «Source Tags And Codes» med Trail Of Dead var det beste albumet som kom ut i 2002.   Å høre albumet i sin helhet så mange år etterpå er «interessant». Heldigvis viser det seg å være spennende også, selv om den samtidige nødvendigheten ikke føles like påtrengende. Å gjenskape dette utbruddet av ungdommelig entusiasme og ambisjon så lenge etterpå er en utfordring som de tar på alvor.

Fortsatt har Trail of Dead den spesielle ordningen der Jason Reece  og Conrad Keely bytter mellom å fronte gruppa med sang og gitar eller sitte bakerst og slå hardt på trommer. Varierte oppgaver er en fordel i arbeidslivet. Og de har beholdt kompetansen gjennom alle disse årene. De klarer også å ta vare på gløden og intensiteten i låtene, med utagerende presisjon, gjennom helt fine representasjoner av låter som «Heart In The Hand Of The Matter» og «Moonsoon».

Les også: Alt om Øya 2018

Tittelsangen «Source Tags And Codes» minner om at gruppa også kunne lage en popsang så god som noen. Det vil si, de skrur jo opp tempoet mellom versene, bryter med normen, liksom for å måle styrke med den pågående stormen. Som kanskje egentlig bare er en frisk bris. På samme måte fortoner ikke Trail Of Dread seg virkelig dramatisk i 2018. Jeg er ikke sikker på hvordan dette fortoner seg for nye lyttere, men  gøy å høre igjen er det i alle fall.

Det tok bare 40 minutter å spille seg gjennom hele albumet. «Would You Smile Again» fikk være et fint ekstranummer, og så slengte de fra seg instrumentene på scenen, men knuste dem heldigvis ikke slik de pleide før. Noe godt fører det med seg å bli voksen.

Les også: Vinden skaper kaos i Oslo, men Øya går som planlagt