Rock 'n' roll-liv for åpent kamera

– Jeg har laget fotobøker om a-ha og Turboneger. Jeg trodde jeg hadde sett alt. Så feil kan man ta. Det er dette som er rock n’ roll! fastslår fotograf Stian Andersen.

Gjennom to tiår har han vært tett på de største i norsk pop og rock, som fotograf og musikkvideoregissør. De siste to årene har Stian Andersen og med­regissør Morten Kjølberg fulgt norsk rocks boogie-veteraner Backstreet Girls. I kveld på Rocke­feller har de premiere på dokumentarfilmen «Backstreet Girls – tilbake til Muotathal». Filmen er kjøpt for visning på TV 2, og vil trolig komme på skjermen på nyåret. Samtidig har Rockheim nettopp åpnet utstilling av bildene til fotograf Morten Andersen (se sak nedenfor).

«Ingen andre enn Ole Ivars og Backstreet Girls har holdt på så lenge. De tjener penger, det gjør ikke vi.»
Bjørn Müller

Dokumentarfilmen og Morten Andersens fotoprosjekt møtes under Backstreet Girls’ store jubileumskonsert på Rockefeller i fjor. I filmen skimtes Andersen bak scenen idet bandet skal gå på for fullsatt sal. Men under konserten begynner bandet å krangle. Etter konserten fortsetter krangelen. Kamera går mens gitarist Petter Baarli og bassist Dan Thunderbird holder på å gå i strupen på hverandre. Få minutter etter åpner de en flaske champagne og feirer som om ingenting var hendt.

– De er helt uten filter. De er helt åpne. Og de ga oss full tilgang, sier Stian Andersen.

– Det er en spesiell gjeng å dokumentere, konstaterer Morten Kjølberg, som har bakgrunn som avisjournalist, før han begynte med TV i produksjonsselskapet Strix.

«Bli'kke alkis jeg! Jeg speller gitar, kan'ke drekke da! Men det er pause hvert femte minutt, da tar jeg en slurk.»
Petter Baarli

Backstreet Girls startet i 1984. Gjennom skiftende besetninger var brødrene Bjørn Terje og Petter Baarli motoren i bandet, til Bjørn Terje (trommer) sluttet i 2006. I filmen forteller Petter Baarli om morens selvmord i 2007, og søsteren forteller om hvordan morens tragiske bortgang preget Baarli-familien.

– Vi ønsket ikke å grafse. Petter ville selv lette på trykket rundt familieproblemene. Morens selvmord har preget Petter. Og vi ville at folk skal se hele mennesket, hele bildet, og bli like glad i disse gutta som vi er blitt. Vi går så langt vi føler vi må for at folk skal forstå personene i bandet. Da er det også en viktig redaktørvurdering å vite når du skal slå av, sier Kjølberg.

I filmen forteller også vokalist Bjørn Müller om sin ADHD-diagnose, og kamera følger ham på NAV-kontoret.

– Vi ville ikke lage en vanlig rockdokumentar. Det blir fort kjedelig med filmer der man bare skal hylle noen som står på scenen i rampelyset. Den siden av Backstreet Girls har alle sett før. Her fikk vi en mulighet til å vise hele historien. Ikke bare konserten og festen på lørdag, men også hvordan det er når de sitter i stua og skjelver mandagen etter. Og vi vil vise dem med verdighet. Vi vil ikke henge ut noen, understreker Stian Andersen.

«Jeg ha'kke sovet siden tirsdag. Siden har vi spilt fem ganger!» 
Petter Baarli 

– Historien til Backstreet Girls har en universell appell, uten at du trenger å ha noe forhold til musikken eller bandet fra før, mener Morten Kjølberg.

– Dette bandet er et skjebnefellesskap, de har et ukuelig kameratskap. I TV jobber man med historier, og det er sjelden man treffer på så tydelige skikkelser som Backstreet Girls. Men det var en kamp å få lagd filmen. Vi har ikke fått noen støtte, sier Kjølberg. Prosjektet er delvis finansiert av crowdfunding fra Backstreet Girls-fansen, og har vokst fra 45 minutter til en helaftens 90-minutters dokumentar.

Filmens klimaks er reisen til Sveits, der bandet har fått invitasjon til å spille på en festival i Muotathal. Det viser seg å være en liten sveitsisk alpelandsby, der bandet blir mottatt med tale fra ordføreren og jodling fra mannskor, før ting i kjent Backstreet Girls-stil går over stokk og stein, mens den lokale MC-klubben Rednecks truer i bakgrunnen.

– Jeg har hatt to fine år med Backstreet Girls. De er gode gutter. Men jeg vet ikke om jeg ville holdt ut det livet. Backstreet Girls er et som et tog i fart. Det stopper ikke for noen. Ingen kan gå tilbake til Westerdals-jobb, TV-karriere og stille familieliv etter å ha vært med i Backstreet Girls, konstaterer Stian Andersen.

Sitater i kursiv er hentet fra filmen.

Forteller om selvmord

– Det var forferdelig å miste moren min på den måten. Men vi er ærlige om det som skjedde, sier Petter Baarli.

I den nye dokumentarfilmen om Backstreet Girls, som er kjøpt for visning på TV2, forteller han om morens selvmord. Baarli hadde ingen betenkeligheter med å la dette vær e med i filmen:

– Får vi spørsmål, sier vi det som det er. Sånn har det alltid vært. Vi er åpne og ærlige i Backstreet Girls. Vi har ingenting å skjule, sier Petter Baarli.

– Jeg savner moren min, hun var alltid der og støttet oss. Det var kjipt å miste henne, men hun hadde det ikke bra på slutten, forteller Baarli, som ennå ikke har sett den ferdige filmen:

– Jeg gleder meg til å se filmen. Det var sånn vi var der og da. Tett på og ærlig. Stian og Morten var behagelige å ha med å gjøre. Vi merket ikke at de var der.

Stiller ut 30 år med Backstreet

– Jeg må danse med. Da blir bildene best.

Morten Andersen tok sine første bilder av Backstreet Girls i 1984, under en av bandets aller første konserter på den legendariske klubben Renegat i Oslo. Og han tok bilder av Backstreet Girls i 2014, da de markerte 30-årsjubileet på Rockefeller. Begge disse konsertene, og drøyt 200 andre bilder fra årene imellom, er samlet i fotoboka «Girls Just Wanna Have Fun: Backstreet Girls 1984–2014». Den kom ut i november, da Morten Andersen stilte ut et utvalg av bildene på kunstgalleriet M.A.P i Oslo. Nå henger bildene på Rockheim, som åpnet utstilling av Andersens Backstreet Girls-bilder sist helg.

– Backstreet Girls har vært en del av livet mitt. Jeg har kjent Petter Baarli siden jeg var 15. Jeg har fotografert dem både på oppdrag og som fan. Så passet det å samle bildene til 30-årsjubileet i fjor, sier Morten Andersen.

Tett på

Bildene går tett på Backstreet Girls, og både fotograf og publikum er like gjerne oppe på scenen ved siden av bandet, som nede foran scenen.

– På konsert liker jeg å komme så nærme publikum og band som mulig. Jeg står der foran og hopper med. Sånn er det med Backstreet Girls, man må bare henge seg på, sier Andersen.

Den manglende avstanden er bare ett eksempel på hvordan bildene hans av Backstreet Girls bryter med det tradisjonelle stjerne­dyrkende rockfotografiet.

– Backstreet Girls er rockstjerner uansett. Jeg trenger ikke gjøre dem til noe de ikke allerede er. De kler seg likt uansett om de skal gå på Rema eller spille på Roskilde. Backstreet Girls er alt annet enn pretensiøse, det gjør dem mer levende og spennende å fotografere enn mange andre band.

Anerkjent

Mens Backstreet Girls har spilt boogie­rock og holdt på med sitt, har Morten Andersen blitt anerkjent kunst­fotograf. Han har stilt ut verden over og gitt ut en rekke kunstbøker med fotografiene sine. 
Er Backstreet Girls-bildene også kunst?

– Fotografi kan være kunst, ingen tvil. Men fotografi er også så mye mer! Dette er min versjon av historien til dette bandet. Dette er kunst, samtidig er det et dokument over et band som har holdt på lenge, og dermed blir det også et dokument over rocken i Norge.