Nye takter

Robyn er her igjen – fra fortvilelse til forelskelse

Robyn har hatt sine ned- og oppturer siden sist. Sånt blir det gjerne sanger om. «Honey» utvikler seg så søtt som det går an.

Dagsavisen anmelder

5

Robyn

«Honey»

Konichiwa

Robin Miriam Carlsson er fortsatt ikke 40, men har en lang karriere bak seg. Det nye albumet kommer 23 år etter gjennombruddet med «Robyn Is Here». Hun kunne fort forsvunnet som nok et ungt stjerneskudd som kom og gikk med plateselskapenes uforutsigbare kalkuleringer. Men Robyn tok saken i egne hender, og kom tilbake med stadig sterkere sanger. Hun har vært med på å påvirke en hel generasjon artister i sjiktet med elektronisk pop, som har vært en dominerende sjanger i mange år. At hun etter alle disse årene fortsetter å hevde seg fordelaktig i konkurransen er bemerkelsesverdig. Etter 23 år kan hun godt leve med at hun ikke sprenger grensene, og heller konsoliderer sin egen status.

Et nytt album med Robyn er blant sesongens store hendelser. Ikke minst siden det er gått åtte år siden «Body Talk»-trilogien, der sanger som «Call Your Girlfriend» og «Dancing On My Own» befestet statusen som en av vår tids sentrale popstjerner, også på verdensbasis. I mellomtiden har det vært samarbeid med Röyksopp, Neneh Cherry, og La Bagatelle Magique med produsenten Christian Falk, som døde like etterpå, noe som kanskje har preget både stemningen, og arbeidet med hennes helt egne nye album.

Les også: «MassEducation»: Nye uttrykk fra St. Vincent  (Dagsavisen+)

Åpningslåten, singelen «Missing», har den samme bunnløse ensomheten som Kleerup-samarbeidet «With Every Heartbeat», som fortsatt er en av de mest vidunderlige sangene som er sunget i det nye århundret. Begge sangene gjør vondt på en vakker måte, med den uslåelig kombinasjonen av en fortapt tekst, og selvsikker, oppløftende musikk. «Missing U» minner også om « ... Heartbeat» melodisk, og kan utløse en viss skepsis. Men det kom en rørende video til «Missing U» på internettet, om menneskene på en klubb i New York som er dedikert til musikken til Robyn, som får uventet besøk av forbildet sitt. Gleden som ligger i denne opplevelsen av musikk kan ikke kjøpes for penger.

###

Dette er ikke en samling med potensielle hitsingler, men et helstøpt album, med en stemning det går an å fortape seg i. Også fordi «Honey» kan høres som et konseptalbum, som begynner med den store tomheten, og ender i jublende livslyst. «Because It’s In The Music» er en sentral sang i første halvdel, siden den handler om alle minnene som ligger i sanger som har gjort en personlig inntrykk. En delikat soullåt, som jeg gjerne skulle hørt i fullt organisk arrangement, i stedet for den kjølige synthlyden som preget hele dette albumet. Albumet er hovedsakelig skrevet og produsert sammen med Klas Åhlund, som har vært med på mange av innspillingene hennes før, og Joseph Mount fra gruppa Metronomy, og hvis det finnes en innvending må det være at lydbildet, som antydet innledningsvis, er litt allmenngyldig.

Stemningen i sangene snur midtveis, fra sorg til glede. Skiftet kommer med «Send To Robin Immediately» – en oversvømmelse av lyd, en oppfordring om å våkne til live, og ikke vente på at livet skal komme til deg. Tittelåten «Honey» er det nærmeste albumet kommer en ordentlig banger, full av erotiske antydninger. I «Between The Lines» begynner det virkelig å bli hett, og når det kommer til «Beach 2k20» er det rett og slett en hyllest til fest, og «let’s go party party party party party». Framme ved avslutningen med «Ever Again» synger Robyn endelig «I’m never gonna be broken hearted ever again/I’m only gonna sing about love ever again». «Honey» er (p)optimisme, på sitt beste.

Les også: Black Debbath er Dagsnytt 18 med tunge riff og høy sang (Dagsavisen+)