Kultur

Robotmannens ensomme sang

Kraftwerk. På Ultima-festivalen må Karl Bartos synge dem selv.

- Dette er sanger jeg var med på lage: «Tour de France», «Robots», «Computer World», «The Model» ... De er en del av livet mitt, de tilhører min lyd-biografi. Derfor framfører jeg dem i dag, fastslår Karl Bartos.

På 1970-tallet revolusjonerte han popmusikken med Kraftwerk, det tyske bandet som nærmest egenhendig oppfant synthpop. De framstilte seg selv som roboter, utforsket grensene mellom menneske og maskin, og innvarslet overgangen fra en analog til en digital verden. Karl Bartos var sentral som låtskriver og konseptskaper fram til 1991, da han forlot bandet, frustrert over bandets bandets stadig mer eksentriske hovedpersoner Ralf Scheider og Florian Hütter. Da hadde Kraftwerk mer eller mindre gått i dvale, mens sjokkbølgene fra deres gjennombrudd på 70-tallet fortsatte å snu opp ned på moderne popmusikk. Og i 2012 er Kraftwerk kanskje mer innflytelsesrike og omtalte enn noensinne.

I dag er Karl Bartos i Oslo for å opptre på Ultimafestivalen. Hit kommer han med sitt konsept Live Cinema, der han framfører Kraftwerk-klassikere og en del solomateriale, til visuelt akkompagnement av datagrafikk, kunstvideo og annet han føler passer.

- Jeg er en bildemusiker. Jeg har alltid vært interessert i forholdet mellom lyd og bilde. Det man ser, forstår man med intellektet, men det man hører, vekker følelser, sier Karl Bartos.

Kunst og musikk

Også Kraftwerk brukte eksplisitte referanser til visuell kunst, fra Fritz Langs dystopiske science fiction-verdener til de russiske futuristenes propaganda. I Kraftwerk fikk det et ambivalent, melankolsk tilsnitt, og i kombinasjonen synthesizere, popmusikk og kunst oppsto det noe nytt. Like mye var Kraftwerk inspirert av lydkunst, og Karl Bartos er entusiastisk over å opptre på en samtidsmusikkfestival.

- Hvor langt tilbake skal vi gå? Alle nye bevegelser kommer fra avant garden. Selv ble jeg inspirert av etterkrigstidens avant garde-musikk: Musique concrete-bevegelsen i Frankrike, som ledet til Karlheinz Stockhausen, forteller Bartos, og forklarer:

- Etter andre verdenskrig var Tyskland ødelagt, ikke bare bygningene, men hele tysk kultur var lagt i ruiner. Vi startet fra null. Stockhausen var det første virkelige forsøket på å skape et genuint nytt uttrykk for tysk kultur. I Kraftwerk hørte vi selvsagt på Stockhausen, særlig «Gesang der Jünglinge» - som igjen var med på å åpne for den psykedeliske æraen i popmusikken, og senere førte til den elektroniske popmusikken. Alt kommer fra avant garden, sier Bartos.

Musique concrete-bevegelsen ville lage en ny musikk av elektronisk bearbeidede lyder, og skildre det nye industrisamfunnet gjennom lydene det skapte. Derfra er veien ikke lang til hvordan Kraftwerk gjenskapte monotonien på motorveien i «Autobahn», eller lyden av et tog som rytmesporet i «Trans-Europa Express» (som et par år etter la grunnlaget for en hip hop-revolusjon, i samplet form, som grunnlag for elektro-klassikeren «Planet Rock») Med sin avant garde-sensibilitet fanget Bartos samtiden anno 1977 gjennom lyden av toget gjennom Europa. Men hva er lyden av 2012?

- Vel, binærkode lager ikke mye lyd. Det er stille, bare 0 og 1. Tar du T-banen, står alle stille og ser på mobiltelefonene sine. Men innimellom hører du lyden av en gammeldags telefon som ringer. Folk tar med seg lyden av fortida inn i framtida, fordi det føles kjent. Det er vanskelig å si hva moderne lyd er. Vi kan alle komponere lyden av i dag. Hvis du vil høre lyden av i dag: Gå til sentrum av Oslo, lukk øynene, og lytt.

Turnémaskin

Etter «Electric Cafe» i 1986 ble det stille rundt Kraftwerk, helt fram til 2003, da Kraftwerk gjenoppsto som en turnémaskin. De har spilte flere ganger i Norge og turnerer konstant verden rundt, mens Karl Bartos framfører Kraftwerk-låtene sine selv, og Kraftwerk mottar stadig nye utmerkelser. I 2009 ble hele bandets katalog ble pusset opp og nyutgitt i 2009. Bare det siste året er det kommet to bøker om Kraftwerk, en essaysamling av til dels tunge teoretikere og i sommer en omfattende, uautorisert biografi. I vår ble Kraftwerk ble tildelt en retrospektiv serie på Museum Of Modern Art i New York, der de spilte sine klassiske album i sin helhet.

- Hva er grunnen til denne kontinuerlige oppvurderingen?

- På 70-tallet var det ingen fotspor i snøen. Da vi begynte å lage musikk med bare elektroniske instrumenter, var det omtrent som første gangen noen lagde tegnefilmer. Foran oss lå et helt univers av elektroniske lyder. Det var et frirom for kreativitet, du kunne gjøre hva som helst og alt var for første gang. Folk husker oss for det, fordi vi var først. Og for melodiene, selvsagt. Vi hadde melodiene. Menneskehjernen er lagd sånn at den husker melodier. Uten melodiene husker ikke folk musikken.

- Var en låt som «The Model» popmusikk eller konseptuell kunst?

- Det var popmusikk, og det ble konseptuell kunst. Det visuelle ved Kraftwerk - hvordan vi fremsto på scenen, bildene vi projiserte på scenen - hadde alltid forbindelser til moderne kunst.

- Å bruke roboter til å representere dere på scenen var et slags konseptuelt grep?

- Det er noe jeg har snakket mye om i det siste med David Buckley (forfatteren av biografien «Publikation»). Det var noe The Beatles gjorde før oss, på omslaget til «Sgt Pepper»-albumet: De gjenoppfant seg selv som et band av Madame Tussaud-dukker. De var lei av å turnere, så de oppfant Sgt Pepper-bandet til å dra ut og spille for dem. Det er starten på en tråd som leder fram til Kraftwerk: Pressen skrev at vi ikke beveget oss, vi så ut som utstillingsdukker. Dermed skrev vi «Showroom Dummies». Og deretter ble utstillingsdukkene til «The Robots». Det var ikke lenger oss som spilte, det var robotene som programmerte datamaskiner! Da kan vi gjøre konserter i ti byer samtidig mens vi sitter hjemme. Det var iallfall teorien.

- Egentlig er det overraskende at ikke flere artister har erstattet seg selv med roboter?

- Å, men det er overalt! Du har Abba som spiller i storbyer verden over, i form av en musikal. Alle store artister er blitt sine musikaler. Igjen: Tråden til robotene. Kraftwerk er allerede blitt en musikal. Det er bare ett opprinnelig medlem igjen. tre nye medlemmer spiller våre sanger. Det er bare varemerket igjen. Det er slik popmusikk er blitt.

Avvist

- Er du overrasket over den stadig økende anerkjennelsen av Kraftwerk?

- Jeg er kommet over det nå. Men det overrasket meg til å begynne med. De 15 årene jeg var med i bandet, møtte vi så mye motstand! Alle avviste oss, særlig pressen, særlig i Tyskland. Det endret seg på begynnelsen av 90-tallet. MTV begynte å bruke «Musique Non-Stop» (fra «Electric Cafe», 1986) som jingle, den gikk hver time døgnet rundt i flere år. Den festet seg i hjernen til alle som var unge da. De er nå blitt eldre og fått posisjoner. Siden har det bare fortsatt og fortsatt. Med MOMA-utstillingen var vel høyde på glorifiseringen av bandet hittil, konstaterer Bartos. Som selv ikke var til stede på MOMA da Kraftwerk ble feiret.

- Jeg ble ikke invitert, forklarer han kort.

- Hvordan føltes det?

- Vet ikke. Ting skjer.

I 2008 sluttet bandets andre grunnlegger, Florian Schneider, så nå er det bare Ralph Hutter som er igjen av den klassiske besetningen.

- Jeg snakket med Florian etterpå. Han følte seg veldig lettet. Det er ikke lett å være en robot hele livet. Jeg treffer ham når jeg er i Düsseldorf. Han er fornøyd.

- Er du i kontakt med Ralph Hütter?

- Nei.

- Hvorfor ikke?

- (pause) Livet går videre.

- Har du sett Kraftwerk spille live etter at du sluttet?

- Nei, jeg føler ingen trang til det. Jeg kjøpte en DVD, hva heter den ... «Minimum Maximum», men jeg har ikke sett den.

- Du burde se den, den er veldig bra!

- Jeg vet det, jeg klarer bare ikke å se den ... Den er ikke noe for meg. Det blir for stivt. Jeg liker kunstinstallasjoner, jeg liker rock n roll band, men hvis du bare har skjermer på scenen, og skjermene ikke viser noen følelser - hvorfor skulle jeg gå på en slik konsert? Jeg vil ikke kritisere. Jeg vil heller si ingenting. Alle misforstår meg. Ikke spør meg, er du snill.

- Skal du skrive bok selv om Kraftwerk? Alle andre gjør det jo.

- Ja, jeg skal det, jeg holder på. Jeg skriver mye om musikken. Men det vil ta noen år. Når jeg blir gammel og ikke har noe å gjøre, setter jeg meg foran peisen og gjør boka ferdig. Jeg har mye annet jeg har lyst til å gjøre først, sier Karl Bartos.

Mer fra Dagsavisen