4
CC Cowboys
«Perfekt normal»
Drabant
Norsk rockfestival-sommer er reddet! Her er CC Cowboys igjen, rock’n’roll-ryttere gjennom snart 30 år, med sitt album nummer 11, klokt timet opp mot sommerturné-sesongen.
Sist gang ble albumet «Til det blir dag» (2015) en påminnelse om at CC Cowboys kan regnes blant de undervurderte i norsk rock. Dette albumet føles ikke i like stor grad som en positiv overraskelse.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Bandets kjerne har nå bestått siden 2003, låtskriver og frontmann Magnus Grønneberg med kompanjongene Per Vestaby på bass, Jørn Christensen på gitar, og Agne Sæther på trommer. Til sammen må de vel nå ha flere hundre års fartstid i norsk rock og i norske platestudioer, men hør hvor friskt det låter likevel. På sitt beste har låtene på «Perfekt normal» et deilig løst, uanstrengt driv som bare kommer av lang tids samspill. En låt som «Ensomme ulver» er funky, et adjektiv vi ikke tidligere har assosiert med CC Cowboys, og plata er preget av elegant knusktørr gitarlyd og luftig lydbilde. Det viser at gamle ryttere kan, om ikke akkurat lære nye triks, så iallfall piske hverandre videre.
Uten å bruke stadionrock-fakter spiller de låter som gir en lyst til å hoppe opp og ned på en gresslette i solnedgangen og skvulpe overpriset pils på naboen. Men som låtskriver er Magnus Grønneberg litt mindre imponerende denne gangen. Han har et stort hjerte og vil skape fred i verden med «det magiske ordet unnskyld», og det er rørende naivt på en fin måte. Men han har også en tendens til å havne i rock n’ roll romantiske klisjeer. Den der greia med kvinnen som er havet og gudinnen er man vel lei av etter hvert. Og på avsluttende «Ari Moi og meg» skulle man ønske at Grønneberg hadde dratt på tur med litteraturviter Toril Moi fremfor kjedekokk Trond Moi.
Spiller bl.a. på Carlberg Gaard, Moss 16. juni, Kongsbergjazz (men er'e...?) 7. juli.