Mari Boine ute med sitt nye nytt album «See The Woman», hennes første med engelske tekster.

Rett fra roten

Mari Boine har valgt å synge på engelsk på «See The Woman». Det er blitt en voksen og imponerende «debut».

 

5

Mari Boine

«See The Woman»

Brilliant/Naxos

Mari Boines første plate med engelske tekster er en åpenbaring på flere vis. For det første tekstene i seg selv, nå forståelig også utenfor det samiske språkområdet. Om hun ikke har skrevet mer enn en håndfull av dem selv, gir disse sammen med gjesteskribentene en svært god pekepinn på Boines kunstneriske og personlige ståsted, samtidig som musikken utgjør en forlengelse av hennes egen oppveksts og karrieres referanser. Det ligger i hele lydbildet og ikke minst i stemmen, som lyder annerledes, hesere, distansert klarere og konsentrert, som om hun har gjenoppdaget sitt eget uttrykk gjennom en ny musikalsk tilnærmelse og nye formidlingsmuligheter. Mens noe av materialet kan være inspirert av David Bowies sene plater og da spesielt «Blackstar», er andre låter som nydelige, fjerne ekko fra rockens og popens historiske sus, den som har hatt særpreg nok til å bli værende i vår kollektive hukommelse. For eksempel kan «Happily Ever After» nærmest karakteriseres som dommedagsamericana fra bakgården til Lee Hazelwood, mens teksten, som er Boines egen, kunne gått rett inn på Nick Caves «Murder Ballads».

Lydbildet er definert av den svenske produsenten Tobias Fröberg, som har jobbet med blant andre Ane Brun. På «See The Woman» rendyrker han det klare og enkle som framhever Boines vokale kraft og melodiøse teft. En innsigelse kan være at han i litt for stor grad dyrker gjentakelsene, men samtidig står tekstene ut og kommer deg sjeldent nært i møte. Om noe så ligger det en frihet og en uredd åpenhet i hvordan Boine denne gangen henvender seg til publikum. At hun musikalsk sett er et barn av 1980-tallet og årene forut er det liten tvil om, her i delikate lydmessige overflateriss der de underliggende virkemidlene tangerer både elektronikaen og artistens egne røtter, ikke bare de samiske, men de som hele Nordkalotten har felles. At dragningen er sterkest mot Nord-Amerika, er neppe tilfeldig, og det er særlig eksemplifisert gjennom et par av de valgte tekstforfatterne.

I amerikanske Melanies «I Got Devil» legger hun inn lyden av en reinflokk under introen, og med ett er teksten en sterk referanse til Boines eget ståsted og liv som hun har fortalt mye om de siste årene. Det speiler selvsagt hennes sterke kvinneperspektiv og solidariske holdninger, men med ett handler denne amerikanske teksten også om fordømmelsens og undertrykkelsens dogmatiske kraft, i Boines tilfelle hvordan både hennes nærmeste og omgivelsene så på joiken som djevelens musikk da hun begynte å opptre, og ga ut platen «Jaskatvuoa Maá», som betyr «Etter Stillheten». Den har for lengst brutt, men likevel gjør det inntrykk å høre tekstlinjer som: «Some say I got Devil, some say I got angel, but I am just a girl in trouble», hvorpå hun legger til at hun ikke tror hun er i fare. Man kan få frysninger av mindre.

Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook!

Tittelkuttet «See The Woman» er en nydelig versjon av den amerikanske artisten og indianske aktivisten John Trudells dikt, og som hos opphavsmannen ligger harmen og solidariteten latent i teksten. Boine gjør teksten nærmest til en Leonard Cohensk hymne til sine søstre som ikke har det like fritt som forestillingen av den likestilte, frigjorte kvinnen. Dobbeltheten i teksten er påtakelig. Låta «Chasing Myself Into Reality» er også skrevet av Trudell, som døde i 2015. For oss som fulgte Trudell og hans skjebne som aktivist og menneske gjennom en årrekke, er melankolien og desperasjonen følbar og gjenkjennelig, omhandlende en ensomhet som takles gjennom styrke og overlevelsesfantasi. Den er et godt eksempel på sårbarheten og intimiteten Mari Boine selv forfekter også gjennom andre sanger, for eksempel i herværende «Teepees Room», verdier som vel å merke ikke bør forveksles med tristesse.

Den eneste teksten som ikke er på engelsk er «Adine & Isak». Den er skrevet av den samiske forfatteren og dramatikeren Rawdna Carita Eira, som også tidligere har levert tekster til Boine. Her er imidlertid artisten mer dempet, hviskende inderlig enn vi kan huske å ha hørt henne tidligere, intens i sin tilstedeværelse. Mari Boines «See The Woman» gjør inntrykk i all sin enkle kompleksitet. Kraften som ligger i materialet kan man lett se for seg vil eksplodere når det treffer publikum fra konsertscenen, selv om vi ikke et sekund tror at den nye språkdrakten vil bringe Boine fullt og helt ut av det samiske språkfeltet. Tross alt har all Boines kunst uavhengig av språk og formidling utspring fra de samme røttene.