Nye takter

Reggaelegenden Toots Hibbert er død

For to uker siden ga reggaelegenden Toots Hibbert ut sitt første album på ti år. Fredag døde han av koronakomplikasjoner, 77 år gammel.

Dagsavisen anmelder

Toots & The Maytals er blant reggaemusikkens aller største legender. Ved inngangen til 70-tallet hadde de et lite forsprang på Bob Marley & The Wailers, men manglet den uforlignelige karismaen som Marley var i besittelse av. Toots Hibbert selv hadde en stemme som gjorde ham til reggaens Otis Redding. At han kom med et nytt album forleden skulle egentlig feires som en gledelig begivenhet.
Toots Hibbert på 70-tallet. Foto: Island Records

Samtidig kom imidlertid nyheten om at Toots Hibbert var lagt inn til intensivbehandling hjemme på Jamaica, med koronalignende symptomer. Fredag døde han.

– Reggae har utspring i fattigdom, men meningen med den er å skape glede. Og den er for alle, både svart og hvit, sa Toots Hibbert i et intervju med Per Ole Oftedal i Nye Takter i 1982. Toots & The Maytals slo igjennom hjemme på Jamaica på 60-tallet- De vant en stor talentkonkurranse i 1966 med «Bam Bam», en sang som i en videreutviklet versjon ble en favoritt med Sister Nancy på 80-tallet, og senere er samplet av Beyoncé, Jay-Z og Kanye West. The Maytals fulgte på med klassikere som «Pressure Drop», «Monkey Man» og «54-46 Was My Number» – sistnevnte skrevet etter et fengselsopphold, angivelig for besittelse av marihuana, selv om noen mener dette faller på sin egen urimelighet i dette miljøet. I 1968 kom The Maytals med «Do The Reggay», som ga navn til stilretninger som før hadde utviklet seg fra ska til rock steady, i et tempo som ble senket et hakk, visstnok en ekstra varm sommer.

70-tallet kom med «Time Tough» og «Funky Kingston». Nå var Toots & The Maytals et av de største navnene i det som var i ferd med å bli en farsott. Innflytelsen var enorm, ikke minst i den nye bølgen av rocken mot slutten av 70-tallet. The Clash spilte inn «Pressure Drop», The Specials gjorde «Monkey Man». I sin «Punky Reggae Party» forsikret Bob Marley at «The Wailers will be there/The Damned, The Jam, The Clash/The Maytals will be there/Dr. Feelgood too». For egen del må jeg legge til at en av mine store festivalopplevelser kom i Horten i 1981, der ei gullrekke med Toots & The Maytals, Ian Dury & The Blockheads og The Specials ble sendt på scenen på rekke og rad.

I 2004 kom Toots & The Maytals med albumet «True Love», der reggaeentusiaster som Willie Nelson, Eric Clapton, Keith Richards, Manu Chao, No Doubt og Bootsy Collins med The Roots bare var noen av gjestene som sto i kø for å vise sin respekt.

Saken fortsetter under bildet.

Toots Hibbert på 70-tallet.

Toots Hibbert på 70-tallet. Foto: Island Records

Alt dette leder fram til det nye albumet, som snodig nok er produsert av Zak Starkey, sønnen til Ringo. Som også er trommeslager, men klokelig overlater stolen til Sly Dunbar for det meste av dette albumet.

Stemmen til Toots Hibbert var nok ikke helt som før  i en alder av 77 år, men overbevisningen var det ingenting å si på. Her er sterk rockreggae med viktige budskap, spesielt i tittelsangen «Got To Be Tough», som minner om at «our youth is getting slaughtered». Det var altså ikke bare kos i dette comebacket, i sanger som «Just Brutal», «Stand Accused» og «Struggle», men her er også en versjon av Bob Marleys «Three Little Birds», med nesten helt ny melodi, og Ziggy Marley med på slep. «Everything’s gonna be all right» heter det som kjent her. Vi får fortsatt håpe det beste, for alle som er igjen.

Dette er en oppdatert utgave av anmeldelsen av det siste albumet til Toots & the Maytals.