5
POP
The Good, The Bad And The Zugly
«Hadeland Hardcore»
Diger/Tiger
I 2013 kom debutalbumet til The Good, The Bad And The Zugly, som allerede hadde vokst seg til kultstatus gjennom fire sjutommere og en rekke legendariske konserter. «Anti World Music» ble bejublet av et mer eller mindre samlet anmelderkorps, og det var ikke få av dem som plasserte skiva på sine lister over 2013’s beste album, denne anmelderen inkludert. Den gang da var det særlig vokalist Lars Dehli som hadde en tendens til å bli trukket fram, så når bandet nå to år senere kommer med ny skive og i tillegg gjør det med ny vokalist, følger store forventninger.
Men prestasjonsangst er heldigvis ikke noe som preger «Hadeland Hardcore» nevneverdig. Ikke fordi skiva ikke er strålende, men fordi den er minst like kjapp, hard og simpel som debuten. Bandet har nok en gang fått inn Tommy «Manboy» Akerholdt som produsent, og viderefører i stor grad uttrykket de hadde foreldet på «Anti World Music». Plata åpner breialt med låten «Who’s gonna save scandirock?», der svaret er selvsagt er dem selv. Og om ikke The Good, The Bad And The Zugly er eneste redningsmenn, så plasserer «Hadeland Hardcore» seg definitivt seg naturlig inn i et klassisk, skandinavisk hardcorepunk-uttrykk. Som på «Dad Brains», der bandets nye vokalist Ivar Nikolaisen (fra Silver) messer om apati via doble vokalspor, over klassiske scandipunk-gitarlinjer. En rå og ekstremt fengende produksjon fra Akerholdt (som også var med i Silver). Dehli hadde kanskje kultstatus, men det hadde heldigvis Nikolaisen også i sin tid som vokalist i Silver. Han viser seg følgelig også å være en strålende arvtaker. «Hadeland Hardcore» kretser rundt hverdagshat og apati, med tekster som «I Sleep Hard» og «Natural Born Nettroll», men er alt annet enn en hverdagslig punkplate.