Razika: Vondt og godt i hjertet

6

KONSERT

Razika

Øyafestivalen

Det passer godt for bergensgruppa å ta farvel på Øya. Razika har vokst opp med denne festivalen. De har vært her så mange ganger at de visst har mistet tellingen selv, men etter våre beregninger er dette fjerde gang, i tillegg to tidlige opptrener på Øyanatt, da nettopp var blitt gamle nok til å komme inn på klubbene. I 2013 fortalte de fra scenen, ganske så rørt allerede da, at de fire venninnene hadde vært på Øya siden de var 16, og aldri hadde drømt om at de en dag skulle stå der på hovedscenen selv.

Razika gjør noe rart: To minutter før konserten skal begynne er scenen tom. Så kommer roadiene busende inn, og et minutt etter at de skulle ha startet er anlegget på plass. Støtteapparatet fortsetter å bære utstyr inn gjennom hele konserten, «stacks of Marshalls», men alt dette er nok ment å være et morsomt stunt – kanskje  en reaksjon på at alt skal være så stort og høytidelig hele tida. Razka har alltid vært et kjærkomment alternativ til alt jåleriet. Dette er en av grunnene til at vi har elsket dem.

Konserten begynner med «Slipp meg fri». «Jeg tar den plassen som jeg vil», synger Marie Amdam, og setter tonen for gruppa som har satt sin egen dagsorden. Hun forklarer fort situasjonen, ber om å slippe å grine seg gjennom konserten og oppfordrer alle til å ha det gøy. Og sånn blir det.  «D esje meg», «Baby gi meg kjærlighet», det er ferske låter som viser at de holdt stilen hele veien, også i «En sjanse til», en sang de forteller er skrevet for å synges høyt på festival, og som høres sånn ut også.

Midt i konserten kommer det uunngåelige øydelikket der Marie Amdam minner om at ikke alle som bor i Oslo kommer fra Oslo, hun holder en tale som hyller «kystfolket», og så kommer selvfølgelig nidvisa «Oslo», som ser ut til å bli godt mottatt av absolutt alle. Det skulle bare mangle.

- Nå får dere bevise at dere elsker oss. Vi synes vi fortjener det, etter 13 år, sier de når det begynner å gå mot slutten. Nå gjelder det altså å ikke være lei seg, men å ta dette med godt humør. Og det er ikke så vanskelig i paradelåter som «Når alle sammen går, så går du etter» og «Faen ta deg», sistnevnte framført som et kvalifisert anthem for en stor festival.

Når det uungåelig er klart for siste låt blir det verre. Det er selvfølgelig «Vondt  hjertet» som skal synges offentlig for siste gang.  Nå begynner de virkelig å grine også, jeg får en klump i halsen selv, men mange tusen venner av bandet hjelper godt til med teksten, og tilslutt synger alle refrenget av full hals mens Razika tar imot den fortjente hyllesten.

Som før nevnt: Vi tror ikke på at vi har sett Razika for siste gang. Vi håper i hvert fall vi ikke har gjort det. Dette antyder de til og med fra scenen selv. Så da så, til neste gang, som fortjener de  champagnen som rulles inn på scenen, mens Bergeners synger «Jenter fra Bergen» over anlegget. De er som kjent «nåkke for seg».