Ray Davies med band på Norwegian Wood lørdag kveld ble ingen stor opplevelse. FOTO: CARL-FREDERIC SALICATH

Ray Davies inn i solnedgangen

Ett historisk øyeblikk fikk vi, men en av de store låtskriverne i britisk pop gjorde ingen stor figur i Frognerbadet lørdag.

 

3

KONSERT

Ray Davies

Norwegian Wood, lørdag

Publikum: 4.000

Det var øyeblikket alle hadde ventet på, og det ble nesten enda større enn man hadde håpet: Da Ray Davies, en av de store heltene fra britisk 60-tallspop, introduserte Jackson Browne - “i could’nt let him escape!” - og sammen sang de “Waterloo Sunset” så det ble helt andektig i Frognerbadet.

Eller kanskje var det lettelsen over at det endelig kom noen på scenen som traff tonene. Det gjorde nemlig ikke Ray Davies.

Fra starten av konserten fremsto han sliten, gammel, ufokusert og ute av rutinen, og det ble ikke spesielt mye bedre gjennom det knapt 90 minutter lange settet. Det var ingen falmet stjerne som kom til Frognerbadet. Ttvert imot har dette vært Ray Davies’ store vår. Musikalen “Sunny Afternoon” basert på Kinks’ musikk har blitt en hit i Londons West End. I det siste har han holdt høy profil og gått fra prisutdeling til prisutdeling, men før lørdagens konsert i Frognerbadet hadde ikke Ray Davies gjort konserter på over et halvår, så det var vanskelig å vite hva man kunne vente seg, bortsett fra gode låter. Og det er ikke låtmaterialet det står på  - “Dead End Street”, “Victoria”, “TIred of Waiting for You”, “Dedicated Follower of Fashion”, de store Kinks-låtene kom som perler på en snor.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Kinks var det fjerde av de fire store britiske 60-tallsbandene, de som aldri ble like populære som Beatles, Stones og The Who. Norwegian Wood-festivalen er historisk for Kinks og  Ray Davies. Det var nemlig her Kinks holdt sin aller siste konsert, i juni 1996, noe Davies refererte til flere ganger under konserten. Med seg i Frognerbadet nå hadde han en ny gjeng musikere satt sammen for en håndfull festivalkonserter, med debut på Norwegian Wood: En blanding av gamle og unge, med en rock n roll-kid på gitar som lignet på en ung Dave Davies (Rays bror og erkefiende, og gitarist i The Kinks).

Men lysten på en Kinks-gjenforening ble ikke akkurat større av denne konserten. Det er tydelig at Davies er glad i de gamle Kinks-sangene - han spiller ikke disse på trøtt rutine, men han framfører dem så slurvete, så kleint nonchalant. Enten hører han ikke at han synger falskt, eller så bryr han seg ikke. Jeg vet ikke hva som er verst. Han gauler inn i mikrofonen, rører og snøvler, går av scenen eller rusler rundt litt mens bandet spiller, fyrer opp til allsang, klapper for bandet, og surrer i vei, blid og fornøyd. Han er en uforutsigbar performer. Den massive biografien som kom tidligere i vår, (“Ray Davies: A Complicated Life”, Johnny Rogan) vitner om 50 år med gode, dårlige og bisarre dager på jobben, og han har hatt mange verre dager enn dette. Men sånn sett viste Frognerbadet-konserten hvordan Ray Davies  stadig roter det til for seg selv. Han har en fantastisk performer i seg. Ray Davies som fremførte soloshowet sitt “Storyteller” på Rockefeller er blant mine store konsertopplevelser, men, øh, det er snart 20 år siden, og nå har vel kanskje Ray Davies gjort sitt. Suksessen med “Sunny Afternoon”-musikalen kan tyde på at det er like greit at andre tar over disse sangene nå.

Hvilket bringer oss tilbake til Jackson Browne. Han spilte i Frognerbadet tidligere på ettermiddagen, og i 2010 var han blant stjernegjestene på albumet “See My Friends”, der Ray Davies sang sine Kinks-klassikere sammen med gamle og nye stjerner. Jackson Browne med sin California-drawl gjorde da en versjon av Ray Davies’ aller fineste sang, “Waterloo Sunset”, som fremsto mest kuriøs på plate. Men som fremført live på Frognerbadet ble helt sublim. Der Ray Davies sto ved siden av Jackson Browne med et lykkelig smil rundt munnen, og sang et vers selv, og plutselig sang han like skjørt vakkert som på originalsingelen i 1967, henført over den smogfylte solnedgangen over skitne Themsen ved uglamorøse Waterloo Station. Så kan man huske Ray Davies slik og heller glemme denne konserten.

LES OGSÅ: Allsang med Davies