Rått, hvitt og flott fra The Beatles

Til å begynne med er det best å være helt nøyaktig. Dette hvite albumet het aldri «The White Album», selv om det er sånn det har vært omtalt i en mannsalder. Den offisielle tittelen er og blir bare «The Beatles». Men det kom jo ut i et helt hvitt omslag, uten annen informasjon enn at navnet The Beatles var stanset ut med liten skrift på forsiden, og knapt nok lesbart. John Lennon hadde foreslått å kalle albumet «A Doll’s House» («Et dukkehjem»), men så kom den nye gruppa Family dem i forkjøpet med «Music From A Doll’s House».

Saken fortsetter under bildet. 

Slik ser coveret til «The White Album» ut. 

Vi har nettopp forsøkt å fordøye alle innspillingene som førte fram til Bob Dylans «Blood On The Tracks». Denne utgaven av «The Beatles» er mer av den samme presentasjonsmåten. Hovedinnholdet i den nye utgaven er nemlig det som er blitt kjent som «The Esher Demos». Gruppa hadde vært i India sammen på våren 1968, skrevet en rekke nye sanger under oppholdet, og samlet seg etter hjemkomsten for å teste dem ut sammen i George Harrisons herskapshus i Esher utenfor London. The Beatles sammen i et rom, med unison visesang på kassegitarer, å få høre dem sånn nå er en storartet opplevelse for alle som setter pris på å høre musikk spontant framført, uten å være forfinet og filtrert i studio først. Det lille som er av elektriske gitarsoloer blir framført vokalt, slik vi gjorde det selv på gutterommet. Herlig. Her er 27 sånne sanger, også noen som ikke ble brukt på det hvite albumet, men måtte vente til «Abbey Road». Og «Junk», som ble med på Paul McCartneys første soloalbum i 1970, mens «Child Of Nature» ble til «Jealous Guy» på John Lennons «Imagine» i 1971.

Les også: «Et av vår tids største popkulturelle fenomener» (+)

Et dobbeltalbum var i seg selv fortsatt dristig i 1968. Fenomenet tilhørte bare de mest ambisiøse artistene, som Bob Dylan med «Blonde On Blonde», og Frank Zappas «Freak Out» som begge hadde kommet i 1966. «The Beatles» kom ut som et ettertrykkelig punktum på to ekstremt produktive år, der gruppa etter vår egen uoffisielle opptelling ga ut 65 (sekstifem) nye låter på plate. «The Beatles» var ikke bare et dobbeltalbum, det var også et laaangt dobbeltalbum. Bare den første platesida hadde åtte låter, og hadde nesten vært et fullgodt album i seg selv (de tidlige Beatles-LP-ene var bare så vidt over halvtimen lange.)

Mot slutten av 1968 var The Beatles om mulig enda mer here, there and everywhere enn før. Tegnefilmen «Yellow Submarine» var nettopp kommet ut. Da det hvite albumet fulgte etter var dette de tre seneste nr. 1-singlene i Storbritannia: «Hey Jude» med The Beatles (som ikke er med på albumet), «Those Where The Days» med Mary Hopkin (den andre singelen som ble utgitt på The Beatles nye plateselskap Apple), og Joe Cocker, med sin fenomenale versjon av «With A Little Help From My Friends» (fra «Sgt. Pepper»-albumet).

Det hvite albumet fortsetter de eklektiske utskeielsene fra «Sgt. Pepper» og «Magical Mystery Tour», samtidig som det tar godt vare på gruppas opprinnelse i rock’n’roll. Det begynner med en herlig Chuck Berry-lek i «Back In The U.S.S.R» (Berry hadde laget «Back In The USA» ti år i forveien). Her er en rekke sanger som omfavner den erkebritiske eksentrisiteten, som «The Continuing Story Of Bungalow Bill», «Rocky Racoon» og tradjazzen i «Honey Pie», men også noen følelsesladede melodiøse svisker som er til å smelte av, som «Martha My Dear», «Julia», «I Will», «Blackbird» og «Mother Nature’s Son». Og de disse to store utskeielsene da: «Helter Skelter», der Paul McCartney ville være enda mer bråkete enn The Who hadde vært på «I Can See For Miles». Og John Lennons «Revolution 9», som er en stor, monumental eksperimentell lydskulptur. Denne etterfølges direkte av den smektende avslutningen «Good Night». Alle disse kontrastene, og mye mer til, på én og samme utgivelse – det er i seg selv en begivenhet det alltid er verdt å feire.

Hvordan slo «The White Album» an i samtiden? Albumet gikk selvfølgelig til topps både her og der. For min del: Ikke i det hele tatt. 11 år gammel var en ny LP fortsatt utenfor rekkevidde, et nytt dobbeltalbum helt i det blå. Bare «Ob-La-Di Ob-La-Da» ble spilt på radio, og ikke alltid med The Beatles. «Ob-La-Di Ob-La-Da» har alltid har vært en omdiskutert sang i Beatles-historien. Det er en lek med skamusikken fra Jamaica, som allerede hadde vært populær i hvite subkulturer i mange år, og har av mange blitt avfeid som i overkant jovialt overfladisk. Men av de 30 sporene var det bare «Ob-La-Di Ob-La-Da» som ble plukket opp av andre artister og gjort til en singelhit, ført og fremst den skotske gruppa Marmalade, som tok den helt til topps i Storbritannia. Jeg likte enda bedre versjon til gruppa The Bedrocks, som var en mer rendyrket ska-versjon. Jeg tror fortsatt dette er mitt favorittspor på hele dobbeltalbumet. Så rocka er nå jeg. Forklaringen kan også være den gode, gamle om at det var denne jeg hørte først av alle de 30 sporene på albumet. Derfor gikk det mange år før sangene på «The Beatles» dukket opp i min egen bevissthet. Jeg kan høre albumet uten overdrevne nostalgiske følelser. Det gir likevel en god følelse av leken selvsikkerhet som er vanskelig å motstå.

Saken fortsetter under bildet. 

Ringo, John, Paul og George var mer sammen før innspillingen av «The Beatles» enn etter at de gikk i studio. Foto: Apple/Universal 

Som nevnt innledningsvis, så spekulerer ikke akkurat omslaget i Beatles-fetisjisme. Men det fulgte med fire store portretter av medlemmene inne i plata. Avbildet hver for seg, nærmest som et symbol på individualismen som begynte å gjøre seg gjeldende. John Lennon og Paul McCartney er som vanlig kreditert låtene sammen, men skrev det meste hver for seg. I noen tilfeller spilte de dem inn hver for seg også. Noen av sangene på albumet kan være spilt inn samtidig! Ringo Starr sluttet rett og slett i et par uker, og er bare med på 15 av 25 spor. At Yoko Ono til gjengjeld var med John Lennon i studio er og blir et av de mest brennbare temaene i hele Beatles-historien. Da Ringo Starr kom tilbake fikk han med en egen sang på albumet – «Don’t Pass Me By». Greit nok, siden det er Ringo.

Les også: King Crimson: «Nesten verdens største kulthelter»

George Harrison tok derimot enda et stort skritt ut i rampelyset på «The Beatles». Først og fremst med «While My Guitar Gently Weeps», der det var en ukreditert Eric Clapton som spilte gitarsoloen. Han sto også bak den tilsynelatende søte «Little Piggies», som egentlig var en dårlig skjult metafor for griseriet som foregår i samfunnets øvre sjikt. Neste gang de spilte inn et album var det Harrison som kom med sangene som skulle stå sterkest igjen. Men det er en annen historie. For The Beatles ble 1969 nærmest en produktiv nedtur i sammenligning med 1967 og 1968. I gruppas siste år rakk de bare å spille inn to nye album.

«The Beatles» har vært gitt ut om igjen noen ganger. Jeg har vært rundt i huset og lett etter hvite album, og fant fire ulike utgaver som har samlet seg i årenes løp, selv om min platesamling ikke er uoversiktlig stor. «The Beatles» er denne gangen blitt remikset av Giles Martin, George Martins sønn, uten å forandre originalversjonen vesentlig. Den kommer i fire forskjellige formater: En trippel CD, med alle de 27 Esher-demoene. En boks med seks CDer, som har tre ekstra plater med ikke brukte innspillinger som bonusspor. Vinylutgaven er original dobbel, eller firedobbel, igjen med Esher-demoene som ekstramateriale. Vi gjentar, disse hjemmeopptakene er uvurderlige, og kan høres med glede om og om igjen, i motsetning til det vi ellers er vant til med ikke utgitte bonusspor på slike utgivelser.

George Martin følte at han hadde begynt å miste taket på The Beatles, og tok seg like godt et par ukers ferie midt i produksjonen. – Dette er som opptøyene i Paris, ungdommen som begynner å oppdage sin egen kraft, uttalte han spøkefullt om arbeidet i studio i 1968. Han gjentok også senere at dette ble for mye av det gode. For helt siden albumet kom ut har det vært diskutert om «The Beatles» hadde vært bedre som et enkeltalbum. Jo, jeg kan også tenke meg en perfekt utgave med 16 låter i stedet for 30, men det er ikke sikkert mine favoritter hadde blitt foretrukket hvis andre fikk velge. Vi lar siste ord gå til Paul McCartney, I TV-serien «Anthology»: – Jeg er ikke noe for å tenke sånn, kanskje det ble for mye av dette. Det var stort, det solgte, it’s the bloody Beatles’ white album. Shut up!