Raga Rockers knuste alle nyttårsforsetter

5

KONSERT

Raga Rockers

Rockefeller (utsolgt)

Fotoserie: Se bildene fra Raga Rockers på Rockefeller

Årets første konsert ble en oppvisning i noe av den beste musikken fra de siste fire tiår, og en arbeidsseier fra et av Norges mest legendariske band. I løpet av de siste ukene har Dagsavisens anmeldere vært på konserter med alle tre av de gjenværende såkalte fire store fra norsk rocks gullalder, og kan slå fast at alt står bra til. En enkel konklusjon kan være at vi fortsatt savner Jokke & Valentinerne, at deLillos er de hyggeligste på første rad og at DumDum Boys aldri slutter å være klassens rebell. Men sjefen er og blir Michael Krohn og bandet hans er Raga Rockers, og selv på en tung 4. januar ristet til slutt lokalet etter en konsertøkt det står respekt av. Ikke det at Rockefeller denne kvelden var helt omgjort til et forsamlingslokale for «Foreningen hvit januar», men publikum måtte piskes noen runder ekstra «Rundt og rundt» og få en dose fra «Doktor doktor» før det løsnet.

Les også: Dumdum Boys veltet Rockefeller

Les også: Dumdum Boys på Rockefeller: Se bildene

Raga Rockers er seg selv like, 35 år etter at de sprang ut av Oslos punkmiljø og trommeslageren i Kjøtt tok grep mikrofonen og sin egen framtid. I dag står han stødig og autoritær på scenen, gliser like bredt og sier ett og annet «tusen takk, folkens» mens han glatter på den røde dressjakka og lar fingrene spille på mikrofonen som det var en trompet. Jakka går i pausen før ekstranumrene, men solbrillene beholder han hele veien ut. I Eivind Staxrud har han en «ny» gitarist med åpenbart heltemot, og som drar sin del av lasset når gamle korthugde bluespunka slegger av noen låter finpusses for et publikum som åpenbart liker at ting skeier litt ut. Og et sikrere komp finnes knapt i noe band. Bassist Livio Ailello er og blir limet i Raga Rockers, og bak han Jan Kristiansen på trommer og Arne Sæther på tangenter som solide leverandører av den harde, tunge og seige Raga-lyden, hjulpet av Henning Sandsdalen, også bass.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Les også: DeLillos svever over Chat Noir

Michael Krohn vet bedre enn å endre den beste oppskriften i verden, heller ikke på en konsert som utgjør startskuddet for en lengre norgesturné i ukene og månedene som kommer. Om det er en forskjell på før og nå må det være at dagens sekstett om mulig er tyngre enn noen gang, drar ut de langstrakte blues- og boogiepartiene i de mest klassiske låtene og avleverer det hele som om de sto foran et publikum som aldri hadde sett Raga før. Konsertens midtparti kan derfor knapt bli bedre når «Aldri mer», «Falsk» og 1988-klassikeren «Forbudte følelser» risles over publikum som blydråper. Innimellom spiller de det eviggrønne politiske termometeret «Ekspander eller dø» som sammen med tenåringsoppvåkningen «Forbudte følelser», demonstrerer hvordan Krohns vokal formidler innholdet like tydelig som selve ordene. Men litt «dristig» gjør de seg også når de innlemmer en låt de ifølge sjefen selv ikke har spilt på hundre år - «Jeg føler ingenting» fra albumet «Til helvete med Raga Rockers». Den og et par andre fra noen «vanskelige» år da ikke all gråstein ble til gull er nå en del av et konsertsett som har noe selvransakende over seg. Det kler et band som lett kunne gjort seg selv for trygge og forutsigbare med tanke på hvilke sikkerkort de alt i alt har på hånden. «Jeg føler ingenting» er imidlertid blant det bedre glemte i Raga-diskografien, og den kommer trygt hjem til sine egne på Rockefeller denne kvelden.

Les også: Michael Krohn som crooner

Raga Rockers er likevel en oppvisning i det å fullt og helt kjenne sitt publikum, og når de ofte misantropiske hverdagsbetraktningene til Michael Krohn inneholder lumre allsangperler som «Ole og Ali» gjør de det lett både for seg selv og de som er tilstede. Tekstlinjer som «Jeg er borgerskapets utakknemlige sønn som tråkket i salaten og knuste mammas drøm» fra nok en klassiker, «Når knoklene blir til gelé», treffer kanskje den berømmelige spikeren på hodet når det gjelder en personlighet som velger drømmen foran skolen og tryggheten. Denne kvelden er vi veldig glad for at det ble akkurat slik. Låta fra «The Return Of Raga Rockers» blir også Eivind Staxruds største lekegrind denne kvelden, med gitarsoloer som får selv Krohn til le.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Les også: Gåte tilbake med fanden i hælene

Nonsjalant foran mikken roer så Michael Krohn det hele ned med «Hun er fri», og mens han messer fram Raga-låta som framfor noen er blitt en moderne norsk klassiker, lyser mobilkameraene opp salen. Derfra og ut er det en ren stiløvelse. Den overtøffe «Jeg vil bli som Jesus», opprinnelig med Kjøtt, er de siste årene blitt fast inventar på Ragas konserter, og treffer også i dag tidsånden perfekt idet den avslutter hovedsettet. Kort pause, så to kontante ekstranumre som ikke byr på noen overraskelser, og takk for det. «Noen å hate» gir deilig deng, vrenger ut det siste av julas frustrasjoner og knuser de fleste nyttårsforsetter som måtte henge igjen blant publikum. Og så er det tid for oppgjør og «Slakt». Det nytter ikke å spille noe etter dette skremmende endetidstegnet, og den er også live det mørke mesterverket som har bidratt til å gjøre Raga Rockers til noe helt eget i norsk rock. Årets første konsert - den ene av to Raga-konserter på rappen - er over på tradisjonelt beste vis, rettere sagt en time og 15 minutter i kunsten å levere alt og mere til på forbilledlig kort tid.

Anmeldelsen er basert på konserten fredag 4. januar. Ekstrakonsert 5. januar.