Popmusikk over regnbuen

Denne saken ble først publisert 20. juni 2019.

Jeg puslet en gang med en spissformulering til en kommentar som jeg aldri fikk helt til, men sommeren 2007 opptrådte altså både Elton John og George Michael på Wembley Stadion i London. «Når sommeren er over er homofile igjen utestengt fra fotballplassene», var poenget jeg ville fram til. Det som ser helt naturlig og alminnelig ut på en arena av samfunnet, er altså helt utenkelig i en annen. Men så har musikken alltid vært en katalysator for frihet.

I filmen «Rocket Man» får vi se hvordan Elton John slet med sin seksuelle identitet i oppveksten, på 60- og 70-tallet. Et av budskapene i filmen er at dette ikke er noe som må feies under teppet i dag, men kan feires i stor stil. Det er veldig lenge siden det var oppsiktsvekkende at en popartist sto fram som homofil.

Den første som gjorde dette var glamrockeren Jobriath, da han ga ut sitt første album i 1973. Jobriath er nylig tolket på det nye coveralbumet til Morrissey, et annet fordums homoikon. På 50- og 60-tallet var det ennå for tidlig for artister fra Little Richard til Dusty Springfield å stå fram. Men mange av 60-tallets ledende britiske pop-managere, fra Brian Epstein (the Beatles) og nedover, var homofile, og hadde nok en viss innflytelse på stilvalgene til sine protesjeer, som banet veien for utagerende opptredener som ikke skilte så klart mellom det maskuline og feminine.

Da engelske Tom Robinson sang «Glad To Be Gay» i 1977, var det fortsatt et hovedpoeng at han sto fram som homofil artist. Det var dette som identifiserte ham. På 80-tallet åpnet portene seg for alvor, for det noen kunne finne på å kalle det store syndefallet. Med Boy George i Culture Club, Marc Almond i Soft Cell, Neil Tennant i Pet Shop Boys, Frankie Goes to Hollywood, Erasure med Andy Bell, for ikke å snakke om Bronski Beat, som lagde en av de mest følsomme sangene om å finne sin egen identitet i «Smalltown Boy».

Vi kan nå også anerkjenne «It’s A Sin» med Pet Shop Boys som et like sterkt vitnesbyrd om en vanskelig oppvekst, det var bare ikke like opplagt den gangen, siden Neil Tennant ventet et par år med å komme hele veien ut. Det pleide å ta sin tid før de store stjernene kom «ut av skapet».

Det tok sin tid å få bekreftet at Freddie Mercury, George Michael og Michael Stipe var som de var. Så lenge at de fleste som var interesserte ikke lenger var i tvil. Det kan se ut som om dette også hører fortida til: Sam Smith gjorde sin legning kjent samtidig som han fikk sitt formidable gjennombrudd med debutalbumet i 2014. Det ser ikke akkurat ut som karrieren hans har tatt nevneverdig skade av dette.

En av de nevnte 60-talls managerne er Simon Napier-Bell, som sa dette i et intervju med The Guardian: Homsenes påvirking på popmusikken er ikke så stor lenger, fordi de er godtatt. Ingen bryr seg. Det er ikke noe nytt å hente her. Homofile er blitt normale. Det er nesten kjedelig, mente han.

I forrige uke feiret vi diskokulturen, som også ble en viktig del av denne frigjøringsprosessen. Flere av sangene fra denne tida, Sylvester «Mighty Real», Village Peoples «YMCA» og «Go West», Gloria Gaynors «I Will Survive» og «I'm Coming out» med Diana Ross ble nasjonalsanger for bevegelsen.

Discoen utviklet seg til såkalt Hi-NRG (høy energi), eksemplifisert av de undervurderte Stock/Aitken/Waterman, med et enda mer intenst driv, nå mer direkte rettet mot homofile diskoteker. Homsedisco var blitt et begrep, ikke bare på konkrete utesteder, men en musikk som hadde sine egne kjennetegn, og ble kopiert av alle slags artister som var ute etter større gjennomslagskraft.

[ Nå kan du slå kloa i de fortapte platene som aldri kom ut: – Ingen husker helt hvorfor vi ble oppløst (+) ]

Den første hitlåten som eksplisitt omtaler homofile er «The Killing Of Georgie» med Rod Stewart, om drapet på en gammel venn av sangeren. Rod Stewart selv er sannsynligvis så hetero som det går an. Det går en linje fra denne fram til ukas nye singel fra Taylor Swift, som også er heterofil etter det vi vet, som midt i Pride-feiringen kommer med «You Need To Calm Down», med en regnbuefarget video som feirer mangfoldet i det som kalles LGBT – Lesbian, Gay, Bi og Trans, og gjør narr av demonstrantene som prøver å stoppe moroa.

[ Klart for Pride: – Forbud og smittevern er ikke noe nytt for skeive ]

Faren for å begynne å ramse opp alle artistene fra LGBT-området er overhengene. Melissa Etheridge, k.d. lang, Placebo, Janelle Monáe, denne lista er tilsynelatende endeløs. Det kom som en overraskelse å gå på konsert med Joan Armatrading for noen år siden, og oppdage at jeg var kommet på lesbefest. Århundreskiftet ga en ny generasjon sangere og låtskrivere som ikke la skjul på sin tilhørighet: Rufus Wainwright, Stephin Merritt i The Magnetic Fields, Anthony Hegarty (som senere er blitt kjent som Anohni) og John Grant er bare noen av dem.

Mot slutten av arbeidet med denne artikkelen merker jeg en viss tretthet etter undersøkelser om hvilke artister som hører med, hvem som ikke gjør det, og hvem som kan være litt enten eller. Er det så nøye? Dette er da virkelig ikke lenger interessant, med mindre artistene gjør et veldig stort poeng av det selv? Alynda Lee Segarra i Hurray For The Riff Raff og Olly Alexander i Years & Years er blant vår tids mest interessante artister, men jeg pleier ikke å gjøre et poeng av at de er homofile. Jeg pleier heller ikke å gjøre et poeng av at Lorde og Father John Misty er heterofile (tror jeg i hvert fall de er).

Det som er verdt å feire er at popmusikken har vært et fristed for holdninger som deler av samfunnet fortsatt har store problemer med å akseptere.

[ Musikken i seriene «Small Axe» og «It’s A Sin» viser dansegulvenes frigjørende effekt ]