Pom Pokos vekkelsesår – norsk gruppe med store planer

– For det første tror jeg det var litt riktig tidspunkt, sier Ragnhild Fangel Jamtveit, om hvorfor hun tror det har gått så bra med dem det siste året.

– Det føles som gitarmusikken er på vei tilbake. Nå ser jeg at mange unge band er gitarbaserte. At bandfokuset er på vei tilbake.

Men det ihjelstilte spørsmål om rocken er på vei tilbake, det vet ikke vokalisten om hun kan svare på. Selv om hun mener å se at det er mye rock på vei opp. Som dem selv: Pom Poko.

Denne uka kom singelen «My Blood», som handler om blod. Men på en bra måte, forsikrer vokalisten. Ikke sånne «vampyrgreier».

Pom Poko for et drøyt år siden: Stuntjazz og kjærlighetsgreier (Dagsavisen+)

Tøffeljazz

Nylig ble de signert på det anerkjente plateselskapet Bella Union, men selve prosessen med å få i gang en deal, starta så tidlig som rundt april-mai i fjor.

På bare ett år har det skjedd mye med denne Trondheims-baserte firerbanden. Interessant å tenke på at de på samme tidspunkt for omtrent to år siden, bare hadde gjort én konsert. Det var ved en ren tilfeldighet at de ble bedt om å spille noe «tøffeljazz» på en litteraturfestival. De fant imidlertid fort ut at de i stedet skulle skrive noen låter de ville opptre med. Og dermed var de i gang.

En spillejobb på Trondheim Calling i 2017 fikk fart på sakene. Først ble de plukket ut til Urørt-finalen, så Bylarm. Brått ble de booket til The Great Escape i England. Musikkmagasinet NME pekte dem ut som sin «top find» fra festivalen. Senere trakk musikkmagasinet Pom Poko fram som et av bandene å se opp for i 2018, mens BBC1s radiovert Phil Taggart sørget for å kringkaste verdenspremieren på bandets tredje singel, «You´ll Be Fine».

Plutselig stod de på en scene på Roskilde i sommer. Og flere festivaler venter og har blitt fortært. Men resten av verden venter.

– Vi har nesten slutta å øve, for vi spiller så mange konserter, sier Fangel Jamtveit.

Anerkjente Iceland Airwaves er neste ut.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

– Sjukt gira

Men det er ikke nødvendigvis de største og de på papiret mest prestisjetunge spillestedene som gir dem mest energi, heller hva slags type publikum man spiller for, mener vokalisten.

– Det er gøy å oppleve at crowden er så forskjellig fra sted til sted, og fra land til land. Vi har spilt ganske mye i Tyskland, og der er folk helt elleville. Der har vi hatt noen av de største konsertopplevelsene våre når vi har spilt på mange av disse såkalte mikrofestivalene. Det finnes en milliard av dem, og de er alltid utsolgt, og består gjerne av to ganske store scener.

– Du spiller for 2.000 tyskere som aldri har hørt om deg før, men som er sjukt åpne og gira. Det gir oss mye.

Fangel Jamtveit tror også at folk generelt liker å høre musikk som er organisk, på en eller annen måte.

– Det at man går på konsert, og ser folk spille på instrumentene man hører, og skjønner hvor lyden kommer fra, at man tenker at det er litt stas.

Ikke sånn «oj, en vegg med lyd som vi ikke skjønner oss på, og en masse stemmer vi ikke vet hvor kommer fra.»

Liveformatet

– Definisjonen på hva liveformatet er til enhver tid, og hvor det grenser, er noe vanskelig å definere i dag. Hva tenker du om hva det innebærer å spille live, og hvilken verdi har det?

– Jeg er veldig opptatt av livemusikk-formatet, og at ved å spille sammen, så får man utført låtene på en helt annen måte, enn det man kanskje opplever av en ferdig innspilt låt. Det vil jeg driste meg til påstå. Det tror jeg er nødvendig for at vår musikk skal bli noe som helst kul å høre på. At vi er levende, menneskelige.

Jambasert

Det er også slik låtene deres kommer til; gjennom god gammaldags jamming.

– Jeg tror soundet vårt består i at vi er bevisste på at vi skal like det vi gjør i låta vi til enhver tid lager. Vi er alle ganske strenge på det, vil jeg si.

Det var sånn det ble til at de fikk den der første spillejobben sin, taffeljazzjobben på den litteraturfestivalen for to år siden. Men så var det dette med at de ikke ville spille den jazzen. Eller sambajazz, som det vel egentlig kalles. Og de snekret sammen låtene de senere spilte på en time.

– De første låtene våre er dermed et resultat av dårlig tid - men også av at vi var veldig åpne for at det her kan bli hva som helst.

Åpne tekster

Åpen for «hva som helst» er også tekstene. Snarere impulsive. Som oftest går det i noe Fangel Jamtveit bare har funnet på der og da.

– Fordi vi improviserer, så improviserer jeg gjerne også noe «tekstaktige» ting i vokalen. Det kan også bare være rent lydbasert, ikke ordbasert. Det er kanskje et estetisk valg, for jeg synes ordlydene blir finere når man bare finner dem opp. Jeg tror det er noen setninger eller noen ord som leder en eller annen vei, så får man en slags følelse av en eller annen stemning i låta, selv om det er noen kapitler inni der som er litt diffuse. Nå høres det ut som jeg driter i tekst, men jeg gjør ikke det.

– Kan det heller sees som en slags kommentar til at man som lytter ikke alltid hører aktivt etter i tekstinnholdet? Eller kanskje en kommentar til at man ikke lenger har like god tilgang på teksten som man fikk før, i folderen som kom med et albumcover?

– Nei, men det er ikke så rart, med tanke på at man kanskje ikke har overskudd til å høre etter i teksten, med tanke på alle de andre inntrykkene som resten av lydbildet gir. Det kan hende fokuset på sangtekster er litt mindre enn før.

Nå som tekstene i låtene er blitt spilt inn, og etter hvert blir å finne konstant på et album, er saken brått litt annerledes.

– Nå har jeg laget tekstene om til noe som er litt mer forståelig. Og det prøver jeg også å synge på konserter hver gang, avslutter hun.

Les også: Robyn er her igjen – fra fortvilelse til forelskelse (Dagsavisen+)