Nye takter

Platenmeldelse: Lady Gaga uinspirerer med «Chromatica»

Hverken Elton John, Max Martin eller Skrillex kan hjelpe Lady Gaga å ro dette i land.

Dagsavisen anmelder

3

Lady Gaga

«Chromatica»

Interscope Records

En symfonisk intro åpner, før vi pumpes, dunkes og tikkes i gang i Chromatica-universet. «Take med to Wonderland» maser Lady Gaga. Popdronningens sjette albumet markerer tilbakevendingen til hennes elsk for elektronisk pop, og står på alle måter i kontrast til forrige album «Joanne» fra 2016, med et mer nedstrippa lydbilde og preg av country og softrock. Der forrige album hadde mer føtter på bakken, er dette virkelighetsflukt.

Symbolet for «Chromatica» har en sinusbølge i seg som er det matematiske symbolet for lyd, og fordi Lady Gaga bruker lyd og musikk for å helbrede seg selv, er det helbredelse, mot og tapperhet som er den gjennomgående tematikken, skal artisten ha forklart i et tidligere intervju med Zane Lowe i Apple Music .

Les også: Lana Del Reys univers og estetikk: «Ren harselering med den amerikanske drømmen»

Tekstene går også på inkludering, om enn med en noe overfladisk vibe. Innimellom kommer catchy og fengende utbrudd på beste Gaga-vis, som den stødige sjangerøvelsen «Rain On Me», i godt selskap med Ariana Grande. Men det er liksom ikke ofte det skjer, alle de 16 låtene til sammen. For mitt vedkommende er det det eneste jeg opplever som jeg synes er en god poplåt.

Les også: Plateanmeldelse: Childish Gambino: «3.15.20»

Elton John-samarbeidet «Sine From Above» høres ut som om noen skulle bestilt selve lyden av både midtlivs- og senlivskrise, og utbasuneres sluttvis i 90-talls-techno/house-oppgulp, noe som minner meg på at jeg har undervurdert Alice Deejay.

Jeg sitter igjen som et stort spørsmålstegn og undrer over hvordan man i alle dager klarer å få to store stemmer i popmusikken til å lage noe så grusomt sammen. Men nei, det måtte faktisk hele sju produsenter og elleve låtskrivere med i tillegg for å lage bare denne ene tomme låta - blant annet Axwell, Salem Al Fakir, og Sebastian Ingrosso (!).

Les også: Prisen for å være dronning i rap-gamet

Hvordan får man til å slå så fullstendig høl på låter? Det kan virke som det skyldes dette stadige problemet med for mange kokker. Folk spenner bein på hverandre i prosessen med å lage den ultimate store «hit» - hva nå enn det egentlig betyr.

Det er også «interessant» å se Gagas langt større fravær som produsent her, til forskjell fra «Joanne», men stiller seg bak BloodPop, Axwell og Matthew Burns som gjennomgående styrer skuta. Men det er plass til flere, deriblant Skrillex og Max Martin.

Les også intervju med Dagny om debutalbumet: – Jeg liker fellesskapet

Det er gjort et hederlig forsøk på å skape rød tråd gjennom albumet, men hva i huleste hjelper det med tekster om viktige temaer når albumet i sin helhet lyder så uinspirert? Mye føles som restemateriale fra tidligere arbeider. Jeg får tidvis mer assosiasjoner til «Vox Lux», enn «A Star is Born», og ikke på en positiv måte.

Spesielt enkeltlåter som «911» og «Sour Candy» høres som de kunne vært med i filmen som føles mer som selvparodi enn magi, ellers føler jeg nesten ikke noe som helst, faktisk. Og det er jo ikke så bra. «We could be lovers, even just tonight/ We could be anything you want» synger hun av all kraft på «Enigma», som en referanse (og hyllest?) til David Bowies «Heroes», men det skal mer enn pusting og brusing til for å få denne EDM-blaserte husveggen til å gi seg ende over.