Plateanmeldelse: Willie Nelson: «First Rose Of Spring»

5

Willie Nelson

«First Rose Of Spring»

Legacy

Vi skal alltid begynne med en forsøksvis vittig frase om at vi begynte å bli bekymret for den gamle mannen (87), siden det er så lenge siden sist, med underforstått ironi om det ikke er lenge siden sist i det hele tatt. Willie Nelson har gitt ut plater i høyere tempo enn noen andre etablerte artister i moderne tid. Men nå er det faktisk et helt år siden sist, så derfor sier vi det en gang til. Det var imidlertid ingen grunn til bekymring. Det for mange vanskelige 70. albumet høres lekende lett ut for Willie Nelson.

Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at dette antallet album er en opptelling jeg ikke har gjort selv, at det er vanskelig å definere med alle samarbeidene som har kommet og gått. Det nye albumet følger den vante metoden fra senere år, med produsenten Buddy Cannon, og medspillere som opptrer med følsom finesse, og står utmerket til stemmen, som igjen er i upåklagelig form.

«Gods’ Problem Child» (2017), «Last Man Standing» (2018) og «Ride Me Back Home» (2019) er blitt omtalt som en trilogi, med sine mange sanger om at livet ikke varer evig. Dette nye føyer seg fint inn i den rekka, som nå altså er en kvadrologi. Fortsatt er det mange av sangene som handler om årene som går. Ikke i tyngende forstand, mer som erfarne erkjennelser, og ofte med humoristisk sans. Men tittelsangen «First Rose Of Spring» som kommer helt først kunne knapt vært mer tårevåt romantisk, om mannen som hvert år gir sin kjære vårens første rose, helt til han en dag må gjøre det for siste gang. En sang skrevet av Randy Houser, Allen Shamblin og Mark Beeson, spesielt med tanke på at Nelson skulle synge den. Han kunne ikke takket finere for tilliten.

Sangene er både nye og gamle. Et par har Nelson skrevet med Buddy Cannon nå, og både «Blue Rose» og «Love Just Laughed» er langt sterkere enn det er lov å forlange.

«Don’t Let The Old Man In» er en sang Toby Keith skrev til Clint Eastwoods film «The Mule». «The old man» referere ikke her til fortellerstemmen, men er en metafor for døden som kommer og banker på, og ikke må slippes inn. «Our Song» er en sang Willie Nelson har fått av den under halvparten så gamle countryhelten Chris Stapleton. «In this time that I’ve been given/To fill my life with livin’/I hope I’ve done the best that I can do», synger den gamle mannen, og selv om han synger den til en spesiell forbindelse, så er vi mange som kan skrive under på at han gjort det mer enn bra nok.

Her er også en følsom sang om å bli voksen fra et yngre perspektiv, skrevet av Buddy Cannons datter Marla, «Stealing Home», som forteller om å se barndommens trygge omgivelser forsvinne i det fjerne. Familieforhold er også tema for «The Only Hell My Mama Ever Raised», en sentimental gammel hit for Johnny Paycheck, som Nelson nylig ga ut til den amerikanske morsdagen.

En sang som skiller seg sterkt ut er «We Are The Cowboys», en god, gammel cowboysang av opprøreren Billie Joe Shaver, som tar en litt overraskende vending underveis: «Cowboys are average American people/Texicans, Mexicans, black men and Jews/They love this old world and they don’t want to lose it/They’re counting on me and they’re counting on you». Det er selvfølgelig ikke tilfeldig at Nelson velger ut en sang med sånne tanker akkurat nå, og Shaver fortjener en ekstra hyllest for å ha skrevet denne i 1981.

Albumet slutter følsomt nok med «Yesterday When I Was Young», som ble en standardlåt for Charles Aznavour. Den er nydelig framført her, også en sang som handler om hvor fort årene gikk, og alt det ikke ble noe av, «There are so many songs in me/That won’t be sung», synger Willie Nelson, men igjen må det sies at han virkelig har gjort sitt beste.

I forrige uke gikk Bob Dylan rett inn på førsteplassen på den offisielle albumlista i Norge, fulgt av Neil Young på andreplass. Selv om disse listene ikke lenger har en sentral betydning i musikklivet er plasseringene en indikasjon på at det fortatt er mange som vil høre nytt fra det gamle Amerika. Willie Nelson kan kanskje ikke regne med å få like stor oppmerksomhet, men det er alltid er en fornøyelse å møte ham igjen. Kanskje rekker han et album til før året er omme. Kanskje til og med før presidentvalget?