Nye takter

Plateanmeldelse Undergrünnen: «Ein revn-ande likegyldighet»: Et under, i grunnen

Det andre albumet til rogalendingene i Undergrünnen kan løfte dem godt opp i lyset.

Bilde 1 av 2

Undergrünnen

5

«Ein revn-ande likegyldighet»

Jansen

Bare det å kalle seg Undergrünnen er en sterk påstand i dagens fragmenterte musikkbilde, der det meste er lov, og få lenger blir utstøtt på grunn av musikalske utskeielser. Gruppa fra Haugesund har likevel klart å legitimere navnet, med en pågående lyd som ikke er hverdagskost. Det er blitt en alternativ handling å spille gitarrock som utfordrer den mest tradisjonelle formen. Nå er det ikke noe ekstremt radikalt Undergrünnen bringer til overflaten, men de har mye av pågangsmotet og utforskertrangen fra postpunken, en holdning jeg er sikker på at de har vokst opp med.

At det er gått fem år siden debutalbumet er vel også en indikasjon på at Undergrünnen ikke er ei gruppe som først og fremst satser på en karriere i forgrunnen. I spissen står Pål Jackman. Også kjent som filmregissør, sist med TV-serien «Lykkeland», som han vant Gullruten for. I bandsammenheng har han vært med siden gruppa Wunderkammer vakte stor oppmerksomhet rundt århundreskiftet, også da med noe som låt helt annerledes. Rytmeseksjonen består av Per Steinar Lie og Ørjan Haaland, kjent fra The Low Frequency In Stereo, og det enda mer «åpen klasse»-bandet Lumen Drones, der sammen med felespilleren Nils Økland.

Les også: Nytt album: The 1975 er størst i rocken i 2018 (+)

«Fyre opp ein låt å dansa te/Eit blaff av smart og vondt». Sånn sammenfatter Undergrünnen metoden sin i «Ein nye stopp», som også har vært ute på singel. Albumet har også et par mer dvelende lange låter der de skiller seg ekstra godt ut fra den gemene rockehopen: «Hardt å slå på» og «Nå e me her», henholdsvis åtte og 12 minutter lange. Disse tar seg tid til lange, nesten psykedeliske jamsekvenser, som maner fram en 50 år gammel «live at The Fillmore»-følelse, men også med det hektiske tempoet og energien som kom inn i rocken som en reaksjon på slike vibrasjoner. Når man forener disse holdningene blir resultatet spesielt. «Nå e me her» ender attpåtil i en lang sekvens som viser gruppas fascinasjon for afrikansk takt og tone, som legger enda en alen til uttrykket.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Undergrünnen kommer med et sympatisk nikk til musikken fra Haugesund når de avslutter albumet med en versjon av Vamps «God morgen søster». Et overraskende valg, i utgangspunktet langt fra det Undergrünnen driver med, men framført etter coverlåtenes høye mål, nemlig å få det til å låte som noe de har funnet på selv. Det setter en fin spiss på et flott album. Det kan også nevnes at musikken er spilt inn i Hauge sjakklubb på Karmøy. Det høres ut som et godt trekk.

Mer fra Dagsavisen