Plateanmeldelse: Ulver: «Flowers of Evil»: Ulvedans i en vargtime

5

Ulver

«Flowers of Evil»

House Of Mythology

Historien om Ulver strekker seg over 25 år, og over musikalske nivåer og sjangre i et antall knapt noe annet band kan vise til. Nå markerer de et kvart århundre siden den første utgivelsen «Bergtatt – Et Eventyr i 5 Capitler» med det nye albumet «Flowers Of Evil» og boken «Wolves Evolve – The Ulver Story». Sistnevnte speiler hele historien gjennom intervjuer foretatt og redigert av idéhistoriker og Vagant-skribent (blant annet) Tore Engelsen Espedal, i tillegg til en rekke andre tekster og et rikt bildemateriale fra bandets egne arkiver.

Helhetspakken er en ren gave til Ulver-fansen som forer både nostalgien og suget etter de stadige nye omdreiningene denne bandkonstellasjonen med jevne mellomrom påfører kunsthistorien. Men det vil også være (nok en) åpenbaring til dem som fortsatt lever i den villfarelsen at Ulver er et rent svartmetallband.

Les også: Anmeldelse Motorpsycho: «The All Is One» utgjør kronen på verket

Selve albumet «Flowers Of Evil» er på mange vis en ytterligere boring i den mørke synthpopmaterien som var utgangspunktet for «The Assassination of Julius Caesar» (2017), som var like overraskende som det var fascinerende. Nå er overraskelsesmomentet over, uten at det gjør noe. Mørket slumrer like under den krystallklare, dansbare overflaten med sine elektroniske tepper av tidvis pur popmusikk, og allerede albumtittelen, trolig hentet fra den franske forfatteren Charles Baudelaires samling «Le Fleurs du Mal» – ondskapens blomster – viser vei inn i apokalypsestemningen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Ulver lar Carl Th. Dreyers filmbilde «La passion de Jeanne d’Arc» pryde omslaget.

Som et skjebnens lune har Ulver valgt Baudelaires tittel til et album som kommer ut bare en uke før Susanna utgir sitt nye album «Baudelaire & Piano», oppfølgeren til «Garden Of Earthly Delights» med tekster inspirert av Hieronymus Boschs maleri. Et maleri Ulver også har vært fascinert av tidligere, og som det finnes ekko av igjen på denne nye plate. Slik fortsetter inspirasjonskildene å dukke opp i stadig nye konstellasjoner innen rocken.

Les også: Danser med Ulver

«Flowers Of Evil» er full av slike referanser, ofte med utgangspunkt i film. Omslaget er et stillbilde fra Carl Th. Dreyers «La passion de Jeanne d’Arc», mens Ingmar Bergmans «Vargtimmen» finner vei inn blant sanger inspirert av alt fra Hiroshima («Little Boy») til Lukas Moodyssons traffickingdrama «Lilja 4 ever». En tittel som «Nostalgia» sammenfaller med Tarkovskijs film, mens omslagsboken inneholder bilder fra blant annet «Mad Max: The Road Warrior». Låten «Apocalypse ’93» er tekstmessig knyttet til tragedien i Waco, Texas i 1993, da 76 mennesker tilhørende en sekt døde etter skuddvekslinger og brann.

Men 1993 er også året Ulver kom sammen, som en urkraft på den norske Black metal-scenen. Det ble også en slags start på en reise i retning apokalypsen.

Fortsatt dyrkes det beksvarte og den rene ondskapen som ikke har så mye med det mytologiske å gjøre som med menneskenaturen i seg selv. Det destruktive, narsissistiske og selvnytende, og det maktsyke som stadig former historien. Ulvers tekster har for lengst gått fra å være impulsive til å skildre så vel fortid som samtid. «Flowers Of Evil» peker med det perfekt på de strømningene som ligger under det som truer i dag. Musikken er på samme måte en skrekklammet søken etter svar blant ondskapens ulike søyler.

Les også: Klassisk faenskap

Platen er noen hakk lysere enn «The Assassination of Julius Caesar», og vil uten problemer finne fans som ellers hører på alt fra New Order til Frankie Goes To Hollywood, men produsentene Michael Rendall (The Orb) Martin «Youth» Glover sørger for at mørket pipler fram mellom de lokkende gevantene, i intelligent samspill med tekstene som speiler kjernen av Ulver: Kristoffer Rygg, Jørn H. Sværen, Tore Ylwizaker og Ole Alexander Halstensgård.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Ulver utgir også boken som speiler bandets over 25 år gamle historie, med Wencelaus Hollards 1700-tallstrykk på omslaget.

Et stort kobbel gjester gjør lydbildet rikt og mangfoldig. Blant mange andre er den østerrikske støymaestroen Christian Fennesz med og fargelegger, det samme gjør Stian Westerhus på gitar og Ole-Henrik Moe på cello og fiolin, og ikke minst Mimmi Tamba og Sisi Sumbundu på vokal, blant annet på den nydelig drivende «Machine Guns and Peacock Feathers», som ikke bare sammenfatter stor deler av Ulvers univers, men som også nikker godt i retning Philip K. Dicks kultroman «Drømmer androider om elektriske sauer?».

Les også: – Bjørneboe var en åpenbaring for meg

Ulvers «Flower Of Evil» er et høydepunkt i en diskografi som aldri slutter å overrumple, og som med denne platen gjør det igjen fordi den viser seg å ikke lansere enda en ny retning i bandets evige hamskifte, men fortsette inn i det mørket de tente sist gang.

«The Last Dance» heter denne gangen det suggererende åpningskuttet, men ingen av oss tror vel egentlig at dette er den siste dansen, til det er for mange nyanser igjen i både bandets egen vargtime og i den musikalske utviklingen de har stått i bresjen for både i studio og i konsert- og performanceøyemed. En utvikling det uansett framtid knapt vil finnes maken til.