Plateanmeldelse: Ulf Lundell: «Telegram»: Et av hans beste album på lenge

Årets planlagte sommerturné gikk i korona-vasken, men Ulf Lundell benyttet åpenbart den frigjorte tida godt. Han gikk i studio og laget et av sine beste album på lenge.

5

Ulf Lundell

«Telegram»

Warner

Slik fjorårets «Tranorna kommer» er årets «Telegram» en slags spinoff av gamle Uffe-greier. De tolv låtene er fortrinnsvis hentet fra det doble, akustiske «Skisser»-albumet fra 2018, supplert med tre låter hentet fra plata som kom sammen med lyrikkboka «En öppen vinter» i 2010.

Men selv om det dermed betyr at vi strengt tatt ikke får noen nye låter på den nye plata, har han bearbeidet dem på en måte som gjør at de på «Telegram» likevel framstår som helt nye. For mens de før var intimt nakne og akustiske har Uffe her samlet noen musikere i studio og sammen med dem gått en ny runde med materialet.

Lundells faste livetrommia Andreas Dahlbäck framstår som spesielt viktig i denne prosessen. Foruten å spille trommer betjener han også keyboards og bass på «Telegram», samtidig som han har akslet jobben som produsent. Og her har han beveget seg litt vekk fra den bredbeinte gitarrocken Lundell ofte har vært eksponent for. Dahlbäck (som også er Anna Ternheims produsent) har i stedet dyrket et mørkere og mer dempet, men likefullt lekent uttrykk.

I denne sammenheng er det også interessant å observere at Lundell har latt sin gamle gitarist Janne Bark bli igjen hjemme, mens han på fire spor har trukket inn gitaristen Pelle Ossler. Han har tidligere satt sitt klare preg på mange Thåström-plater, og farger nå også «Telegram».

Selv om Ossler setter sitt stempel på det han gjør, har Dahlbäck og Lundell sørget for at albumet lydmessig ligger nærmere Tom Waits og Nick Cave (og kanskje også litt Leonard Cohen) enn Thåström. Musikerne føler seg varsomt fram, og med strykere og kor som bonus utfolder de 12 låtene seg i det litt lavmælte hjørnet. Der reflekterer Lundell over livet, og som 71-åring kretser tankene hans mye rundt ensomhet, døden og det som har vært og ikke vært.

Vi finner referanser til disse temaene i de fleste av låtenes tekster, fra «det är tomt nu, festen är över/Allt som hände, det hände här igår» i «Lovisastorm» og «Snart har du levt ett helt liv/Vad är det du gör, vad vill du göra/Vad har du gjort» i «Hög blå himmel» til «Jag minns att jag följde en stig/som om den var min givna väg/Men vi går alla vilse/genom livet» i «Hela dagen lång» og endelig «Folk försvinner omkring mig /En efter en lämnar scenen/Igår stod dörren öppen/Nu är det snart vinter» i «Ingen hör det».

Og selvsagt, i den skjebnestunge «Djup svart sjö» holder Døden taktpinnen hele veien, mens han annetsteds på plata bedyrer at «kvinnor betydde mycket/nu nästan ingenting». I skarp kontrast til gamle dagers romantiker med et sterkt «oh la la jag vill ha dig»-begjær.

Meldingene på «Telegram» er veldig mørke, men trenger ikke nødvendigvis speile Ulf Lundells eget psyke fullt ut. De kan også tolkes som naturlige refleksjoner en aldrende mann kan gjøre. Døden er tross alt en 71-årings følgesvenn på en helt annen måte enn for en 20, 30 år yngre person. Og noen av låtene er tross alt riktig så vakre, med en myk, melodiøs framdrift som kontrasterer mørket.

Dessuten tar Lundell seg helt åpenbart dikteriske friheter, som når han i «Varmt land» synger «Jag ska lägga mig ner/ och hålla min käft/och aldrig mer bry meg om/den här världens smutsiga geschäft». For akkurat det stemmer ikke. Lundell må gjerne synge at han «kom hit i ett plan/med en helt annan sorts propeller» og hevde at han er oppgitt over dagens tilstand og har meldt seg ut. Måten han gjør det på tyder imidlertid på at han faktisk bryr seg om sin samtid og utviklingen i det svenska folkhemmet.

Det kan komme fram både på og mellom linjene, og det gjøres i avsluttende «Solen og vinden». De som var på en av konsertene hans sommeren 2019 husker sikkert hvordan Lundell gikk til angrep på Sverigedemokrater og nynazister fordi de hadde brukt hans «Öppna landskap» i sin mobiliserende propaganda. «Nu ska vi ta den tillbaka» var Lundells klare budskap i introet til den allsangvennlige klassikeren. Og på «Telegram» følger han opp ved å liksom stoppe opp ved et break og roe det ned ytterligere før han synger «Jag trivs bäst i fred och frihet/för både kropp och själ/Ingen kommer i min närhet/som stänger in och stjäl». Klar tale uten å navngi noen.

Selv om låtene og tekstene er skrevet før koronaen kom til Sverige, setter pandemien likevel sitt preg på «Telegram». Stemmen står mer i fokus enn vanlig, og det hviler et alvor over tekstene som forsterkes ytterligere i musikken, i et arrangement som stemningsmessig kler 2020 godt. Det er blitt et emosjonelt mørkt, men vakkert album som bekrefter at Ulf Lundell fortsatt har en musikalsk og lyrisk gnist som engasjerer. (LeffesLab)