Plateanmeldelse: Terje Rypdal: «Conspiracy»: Gitarhelten er tilbake med godt grep

5

Terje Rypdal

«Conspiracy»

ECM

Det er gode grunner til å heve glasset over et nytt album fra Terje Rypdal. Gitarlegenden har på ingen måte vært borte fra den norske jazzscenen, men ferske «Conspiracy» er det første nye soloalbumet fra Rypdal på to tiår.

Morsomt nok kommer det samtidig med at den nye TV-serien «Livstid» bruker «Dead Man’s Tale» fra «Bleak House» som vignettmusikk, i en ny versjon med Silja Nymoens stemme. Rypdals solodebut står seg godt etter 52 år. Legg til at det er femti år siden gitaristen, med en aura av rockestjerne rundt seg, steg inn i universet til det nye plateselskapet ECM, på «Afric Pepperbird», med Jan Garbarek Quartet.

Resten er rocka jazzhistorie. Med «Conspiracy» har Rypdal 25 album på ECM under beltet, deriblant album som «Whenever I Seem To Be Far Away» og tidløse «Odyssey».

Rypdal har hatt stor betydning for norsk jazz, ikke bare som bærebjelke i ECM-byggverket, men også som stilskaper. Han var med på å forme norsk popmusikk med The Vanguards og norsk rock med Dream, før han satte sitt preg på hvordan den gitarbaserte jazzrocken låter.

Vi fikk et glimt av denne betydningen da gitarmesteren fylte 70 år i 2017, og ble hedret med to konserter i Oslo og et album der et elitelag av norske jazzmusikere tolket låter fra Rypdal-katalogen, med internasjonale storheter som Bill Frisell på laget. De var «barn av Rypdal», som den amerikanske gitaristen Henry Kaiser kalte dem i et forsøk på å beskrive innflytelsen stilskaperen Rypdal har hatt med sin poetiske råskap.

En av musikerne bak hyllesten var Ståle Storløkken. Tangentmesteren har spilt med Rypdal i en årrekke, og er en del av kraftlaget Conspiracy, som altså ikke bare er navnet på et album, men også et band som ble sjøsatt av Rypdal for noen år siden. I tillegg består kvartetten av trommeslager Pål Thowsen, som spilte med Rypdal første gang for mer enn fire ti år siden, og den langt yngre Endre Hareide Hallre på bass.

De som måtte frykte en tilbakeskuende nostalgitripp kan senke skuldrene, ørnen svever fortsatt. Det er samtidig Rypdal av kjent merke dette, han øser av den formidable evne til å skape majestetiske landskap av lyd, med den skjelvende og særegne tonen fra Rypdals Stratocaster svevende over det hele, slik den svever over Thowsens gnistrende cymbalspill i åpningssporet «As If The Ghost … Was Me!?».

Låtmessig er ikke dette Rypdals sterkeste album, men det låter storslått og forførende, fra de seige balladene til drivet i tittellåten, albumets mest rocka låt, der Storløkken serverer briljant orgelråskap over en deilig groove, før de synker tilbake i balladelandskapet med «By His Lonesome», og scenen ryddes for Hallre og hans båndløse bass. Så følger en av albumets fineste låter, «Baby Beautiful», med nok en glitrende solo fra Storløkken, før punktum for et flott album settes med «Dawn».

Rypdal har som sagt turnert med dette bandet de siste årene, og han skulle egentlig ha lagt ut på en ny turne denne høsten. Som så mye annet er turneen blitt punktert av en viss pandemi. Et av stoppene på turneen skulle etter planen ha vært Victoria Nasjonal Jazzscene i Oslo nå i oktober. Konserten er avlyst, for alle som er i nærheten av hovedstaden er det likevel all grunn til å rette blikket mot den nasjonale jazzscenen.

Som erstatning har de samlet det såkalte Sky Music-bandet, som utgjorde kjernen i hyllesten fra 2017. Med Hedvig Mollestad og Even Helte Hermansen på gitar, Ståle Storløkken på tangenter, Ingebrigt Håker Flaten på bass og Gard Nilssen på trommer, burde alt ligge til rette for en kruttsterk reise gjennom noe av det feteste fra Rypdal-katalogen.