Plateanmeldelse: Taylor Swift - «Folklore»: I ny folk(e)drakt

5

Taylor Swift

«Folklore»

Universal Music

Den perfekte timing å gi ut sitt åttende studioalbum var noe Taylor Swift innrømmet at normalt ville tatt stor tankeprosess å finne ut av. Det var inntil 2020 bestemte seg for å bli et spesielt år, og tida vi lever i nettopp skulle minne henne på at man aldri kan vite noe sikkert. Swift kan i det minste kunsten å være taktisk nok til å plutselig slenge ut sitt åttende studioalbum foran nesa på rival Kanye West og hans annonserte «Donda»-album, uten at jeg skal spekulere noe mer over denne timingen.

Les også: Ti år siden: Hva skjedde egentlig da Kanye West stormet scenen og avbrøt Taylor Swift?

Popsangeren trakk seg tilbake til skogens ro under koronaen for å finne folkemusikeren i seg - med drahjelp fra The Nationals Aaron og Bryce Dressner, Bon Ivers Justin Vernon, og Bleachers Jack Antonoff, som også har stått bak produksjonene til The Chicks (tidligere Dixie Chicks) «Gaslighter» og Lana del Reys «Norman Fucking Rockwell» - men også hennes kommende 2020-album «Violent Bent Backwards over the Grass».

At «folklore» (som skrives med liten f) bærer preg av å ha blitt unnfanget i en periode der Swift har hatt mye tid og ro til å utelukkende fokusere på jobben, skinner igjennom: Det naturalistiske, uformelle, ikke-kommersielle preget og der tilhørende estetikk i coverart og pressefoto i naturalistisk, kornete analog svart-hvitt-stil, står i eksplisitt kontrast til den rosa, polerte,og popete forgjengeren «Lovers».

Kanskje fant Swift også andre sider ved seg selv ved å søke dette uttrykket - det skulle ikke gå mange timene til etter slippet fredag, før sosiale medier begynte å sammenligne likhetene ved Swifts nye estetikk og black metal-sjangeren, og legge ut egne black metal-versjoner av coveret med en mer passende Taylor Swift-font.

Og der forgjengeren «Lovers» har et uttrykk hvor produksjonene og melodiene har tatt mer oppmerksomhet fra tekstene, i det å prøve å please «massene», har folk-sjangeren en estetikk som mye bedre kler historiefortellingene, og som gir de mer rom. Som hun selv har beskrevet albumet, er det en samling av «innfall, drømmer, frykt og mediteringer/grublinger».

Les også: Anmeldelse: «Legends Never Die» av Juice WRLD: Døden lever lengst

At Swift er en mester i å skrive gode låttekster, som suger deg rett inn ulike scenarier med tydelige bilder, med bruk av få ord, er ikke akkurat nytt. Men hun opprettholder en nivå der hun fortsatt overrasker, fornyer seg selv, og spiller på en intensitet og sårbarhet som snakker rett til følelsesapparatet.

Swifts signaturstrek med følelsesladde og befriende ærlige onelinere, står seg godt både som isolerte læresetninger, og når de kommer etter hverandre - «A friend to all is a friend to none/ Chase two girls, lose the one/ When you are young, they assume you know nothing».

Les også: Lana Del Reys univers og estetikk: «Ren harselering med den amerikanske drømmen»

Små adrenalinbomber oppstår når det presise språket tryller frem kompakte tekster og befriende oppriktighet, og treffer med dramaturgien og oppbygningene i de organiske og fengende produksjonene.

«I persist and resist the temptation to ask you/ If one thing had been different/ Would everything be different today?», tenker hun høyt på «the 1». Som første låt ut av reisen på 16, vitner den ikke akkurat om en fase med lite grubling, snarere nærmer vi oss emosjangeren. Og med sistelåta «hoax», faller også mørket og destruktiviteten i stil med nevnte coverart. Det kler henne godt.

Foto: Universal Music

Men så er universet i god Swift-stil ladd med energi av andre følelser som sinne og bitterhet, forkledd som subtil og smart sarkasme og humor, og kommer gjennom skarpe onelinere, i bisetninger. Som når hun inntar andre roller og stemmer som snakker om henne selv og andre.

Et eksempel er konteksten hun nevner «sensual politics» på i «Cardigan», som likesom oppsummerer måten Swift selv var forsiktig med å være politisk på, sett fra «de andre» sitt perspektiv: Hennes fraværende politiske profil, var kritisert av mange. Det var et bevisst valg for å unngå langt verre følger, og bevare omdømme og status i en mannsjåvinistisk og konservativ musikksjanger - med The Chicks’ (tidligere Dixie Chicks) karrierefall og opplevde hets, etter at de kritiserte George W. Bush godt planta i minnet. Det er noe Swift også adresserer i dokumentaren sin på Netflix. Like etter dette ble hun også mer politisk - og fikk som hun selv spådde også kritikk for det.

Les også: Synger om å være utsatt for heksejakt

Den nedlatende kvinnefiendtlige bygde/by-dyr-stemmen går igjen flere steder, som på «the last great american dynasty». Her tegner Swift opp en kort historie om Standard Oil-arvingen Rebekah Harkness.

Hun en av de mange fortellingene «folklore» handler om, skrevet fra perspektivet til «folk jeg aldri har møtt», for å bruke Swifts egne ord: «And they said/ There goes the last great American dynasty/Who knows, if she never showed up, what could've been/There goes the most shameless woman this town has ever seen/She had a marvelous time ruining everything».

Les også: Her er de beste musikkdokumentarene

Et annet høydepunkt blant flere, er hvordan Swift beskriver den selvforsterkende følelsen av å henge ut andre som en felles mob på «mad woman».

Kanskje noe av det viktigste Swift får sagt med «folklore», er hvordan alle kan være byen og bygdas dyr. Dette som gjør at folk finner en følelse av samhold gjennom det å være stygge mot en felles fiende, enten det er i et nabolag, et miljø, et parti - og i de fleste tilfeller bak tastaturene, og på facebookveggene.

«I've been having a hard time adjusting/ I had the shiniest wheels, now they're rusting/ I didn't know if you'd care if I came back/ I have a lot of regrets about that» synger Swift på «this is me trying». Men det er Taylor Swift selv som i alle tilfeller kommer best ut av det til slutt. Igjen.

Les også: Plateanmeldelse: The (Dixie) Chicks: «Gaslighter»: Hevnen er søt musikk