Plateanmeldelse: Stein Torleif Bjella: «Øvre-Ål Toneakademi» er et mesterverk

6

Stein Torleif Bjella

«Øvre-Ål Toneakademi»

Heime med hund

Øvre-Ål Toneakademi, det kan vel godt være Stein Torleif Bjella i egen person, slik han i over 20 år har perfeksjonert å gjøre lokale forhold til gjenstand for sang og musikk som gir gjenklang i hele landet. Igjen kan vi i tilegg bemerke at disse sangene hadde vært helt strålende om de så hadde blitt sunget på generisk popengelsk. Heldigvis kommer de komplett med alle disse innholdsrike fortellingene som gjør Bjella til en artist i særklasse.

Downtown Ål, selve sentrum, kalles for Sundre etter det vi erfarer. Albumet åpner med «Sundre city», og en beskrivelse av noen av de særegne skikkelsene som beveger seg i dette området. De blir omtalt med noe vi merker er oppriktig omtanke, selv om det er så mange slags folk i dette miljøet også. Musikken er til å begynne med slentrende string-swing. Dette er jo å legge lista høyt, når referansene kan være Willie Nelson eller Lillebjørn Nilsen med Hot Club de Norvège, men Bjella har både Geir Sundstøl og Kjartan Kristiansen i ryggen, og kommer fra dette også med æren i behold.

Les også: Suksess for Bjella på Det Norske Teatret 

I tillegg til disse strengemestrene hører vi resten av Bjellas faste band på albumet, med Eirik Øien på bass, Kenneth Kapstad på trommer og Christer Knutsen på keyboards. Kjartan Kristiansen produserte de tre første platene, og er tilbake etter en pause sist. Lyden er den samme, den litt skitne akustiske rocken, som Bjella har foretrukket helt siden han spilte i gruppa Tolv Volt, og som Kristiansen maner fram bedre enn noen andre.

Les også: Laura Marling er fortsatt i en klasse for seg

Igjen er albumet et oppkomme av gode sanger. Og igjen er det sånn at fristelsen blir stor til å sitere linje etter linje, i sang etter sang. Tekst og musikk er en fullkommen kombinasjon hos Bjella. Den allerede utgitte og TV-presenterte «Mitt namn er Stein» er en av de flotteste sangene i sangboka til Bjella. Jeg tolker den som enda en sang om en som er blitt alene, men som finner en slags mening i tilværelsen likevel: «Alt det som hende gjer meg sterkere og klar/slik fann e mine vega/slik fann eg mine svar».

«E likte deg» er en sang som beskriver en usedvanlig lykkelig og tilfreds tilstand i poetiske vendinger, og kunne vært litt uvant i Bjella-verdenen. Men så er det dette med tidsbøyningen da, «likte», som en antydning om at dette er en sang med den samme utgangen som de fleste andre.

Her er mye mer også. Et av de ti høydepunktene (det er altså ti spor på albumet) er «Følsom person blues», et fikst ordspill på «Folsom Prison Blues» antar jeg, med det fiffige rimet «bilstereoen gret/Roy Orbison let». Dette er myter det er fint å leke med, og gjengen bak Bjella viser fram sin herlige måte å kore på, helt upretensiøst, men med sin helt egne klang, som når de synger «året rotera/vidda passera» om og om igjen.

Oppe i alt dette kommer også «Fødd på eit fjell» som er hallingversjonen av en av de mest kjære sangene til Ole Paus, men som fint finner sin plass hos Bjella, der han synger «alt det du høyre omkring/er syngi tå meg/so la meg vera hjå deg».

[ Les også: Ole Paus med Motorpsycho - ny start med nytt band ]

Albumet slutter med «Fortapt spelemann», en selvironisk sang med alle forventninger man har til en mann av hans yrke. Sist jeg så Bjella på scenen fikk alle i bandet synge hvert sitt vers her. Det har de ikke tatt sjansen når sangen blir foreviget her, men det er like sjarmerende likevel, og ensemblet får i det minste kore alt de er gode for en gang til. Et herlig punktum på et perfekt album.