Nye takter

Plateanmeldelse: Sondre Lerche: «Patience» er et nytt høydepunkt

Sondre Lerche har holdt en høy profil under koronasesongen, og kommer også ut av den harde tida med et album som belønner de som har ventet tålmodig.

Dagsavisen anmelder

5

Sondre Lerche

«Patience»

PLZ

«Patience» er noe Sondre Lerche kaller «tålmodig musikk». Albumet har han har hatt i tankene i sju år, som om de fine utgivelsene «Please» (2014) og «Pleasure» (2017) bare var noe han fant på for å ha noe å gjøre mens han tenkte videre på dette hovedverket.

###

2020 er et rart år, der Sondre Lerche har hatt mye å gjøre. Som denne gode boka om musikk som kom i vinter, «Alle sanger handler om deg», så irriterende flinkt skrevet at jeg begynte å lure på om jeg kanskje kunne gi ut et album selv denne våren. Dette kan jeg berolige alle med at det langt fra er blitt noe av. Sondre Lerche derimot, har laget et album som aspirerer til de store tankene han formidlet om musikkens muligheter i boka si.

Da koronasesongen startet plutselig og brutalt kastet Sondre Lerche seg ut i de nye begrensningenes kunst. Med konserter alene i stua, med KORK i Store Studio og da samfunnet åpnet seg forsiktig igjen var jeg blant de heldige som fikk oppleve ham levende på konsert i mausoleet til Emanuel Vigeland. Et sted med en ubeskrivelig romklang, slik at det var vanskelig å få et bestemt inntrykk av hvordan de nye sangene kom til å arte seg på plate. Nå kan vi høre dem i vanlige omgivelser, lyden er så hi-fi som jeg kan forlange, og sola skinner inn av vinduet.

Les også: Alle gode ting er tre for Emilie Nicolas

Sangene starter sublimt med selve «Patience», et skjørt piano som slår an tonen, så er det sangeren som synger noe med at tida beveger seg som en isbre gjennom tankene, noen himmelske harmonier som utgjør tittelen på sangen, og noen eksentriske verbale utfall. Dette hever seg mot opphøyd popkunst. Fra en fortsatt forholdsvis ung mann som har hørt mye på de fineste i faget, og vil gå like langt mot perfeksjonen selv.

I «Patience» synger Lerche om lengselen etter de sangene han aldri kan håpe å finne. Da gjelder det i alle fall å finne noen som ligner. Dette er jakten på de helt store følelsene, som man aldri kan slutte å drømme om. Da skjer det kanskje en vakker dag at man havner i tilstander som i «Why Would I Let You Go» her. En smellvakker stund der Sondre Lerche når andromeda-høydene til Prefab Sprout, og alle de andre forbildene som han har så mange av.

Sondre Lerche befinner seg, sannsynligvis ufrivillig, i en kjendisklasse der vi vet litt om hans privatliv. Albumet er ifølge siste linje i omslaget «til Linnea», og her lar vi det bli med det. Sangene høres aldri pinlig private ut, mer som en utforskning av kjærlighetssangenes mange sider. Litt Magnetic Fields og «69 Love Songs» i tankegangen min, «The Book Of Love» og sånt, men dette er kanskje bare noe jeg tror fordi Lerche selv kommer med «Why Did I Write The Book Of Love».

Det er i alle fall ikke vanlig omgang med pop-poesi, når han synger «The news are full of lobbyists and demagogues and populists /and you can be as tough to read/But infinetly more rewarding». Alt dette til en luftig bossa-beat som gjør sangen mer til en humoreske enn en tungsindig, filosofisk bekymring for kjærlighetens vilkår i trykte formater.

Han er likevel ikke redd for å bruke det mer tradisjonelle popspråket for alt det er verdt – som entusiastiske «oh darling» i «I Can’t See Myself Without You», det er ikke så ofte vi hører lenger, i alle fall ikke med den samme gløden.

Sondre Lerche i Emanuel Vigelands mausoleum.

Sondre Lerche i Emanuel Vigelands mausoleum. Foto: Tord Litleskare

Albumet er spilt inn med Sondre Lerches faste band, Chris Holm (bass), Dave Heilman (trommer) og Alexander Von Mehren (tangenter), og med gjengangerne Kato Ådland og Matias Tellez som produsenter. De stiller gjerne opp med forskrudde tanker om teknikk som skiller sangene ut fra hovedstrømmen. I tillegg kommer en rekke gode hjelpere på enkelte låter. «Are We Alone Now» har smektende saksofonsolo av Kjetil Møster. «Put The Camera Down» har et strykerarrangement av legenden Van Dyke Parks. Den nevnte «Why Did I Write The Book Of Love» har bidrag fra Anja Lauvdal og Marianna Sangita fra Broen.

Sånne album kan lett bli for smarte for sitt eget beste. Ikke dette. Til tross for alle disse finurlighetene er her også plass til et par løsslupne sanger som er mer det man forbinder med «typisk» Sondre Lerche, som «You Are Not Who I Thought I Was» og «I Can’t See Myself Without You». «Patience» slutter med «My Love Is Hard To Explain», som er albumet oppsummert, med noe om skøyteløpere i Melkeveien, enda mer popromantikk av klassisk format, her som en duett med den hviskende saksofonen til Hanna Paulsberg, som understreker poenget ytterligere. Dette er kanskje Sondre Lerches fineste album.