Plateanmeldelse: «Rough And Rowdy Ways» er Bob Dylan på sitt beste

6

Bob Dylan

«Rough And Rowdy Ways»

Columbia

Dette har vært en spesiell vår. Først og fremst for verden generelt, men også for Bob Dylans mange venner. Etter den første uka med isolasjon kom Dylan plutselig med eposet «Murder Most Foul», den inntrengende beskrivelsen av et lammet USA etter drapet på John F. Kennedy, med utallige referanser til musikken mange tyr til når de trenger en pause fra omstendigheter og omgivelser.

Les også: Bob Dylans «Murder Most Foul» er et lys i mørket

«Murder Most Foul» var en frase fra Shakespeares «Hamlet», senere brukt igjen av Agatha Christie om en stor udåd. Den nye sangen med samme tittel er stille og saktmodig, slik det sømmer seg i forhold til innholdet. Dylan ved pianoet, diskrete strykere og slagverk i bakgrunnen. Den fortsatt uforlignelige stemmen gjentar ei enkel melodilinje med små variasjoner. Men det skaper altså en stemning som ga gåsehud i over et kvarter. For Dylans mange venner er det denne sangen som kommer til å huskes best fra den spesielle våren 2020. «Murder Most Foul» har fått en hel CD for seg selv på dette dobbeltalbumet, en egen side på LPen, for det jo er en enestående sang.

Det er ellers åtte år siden «Tempest», albumet der Bob Dylan sist kom med nye sanger. I mellomtida har han kommet med tre album med gamle standardlåter, hovedsakelig fra repertoaret til Frank Sinatra. Det kan høres ut som om Dylan lærte mye av denne perioden, om å få sine egne sanger til å høres ekstra inntrengende ut, og ta fram de store følelsene fra de sene kveldene. «Do it in the dark/In the wee small hours», som han synger i «My Own Version Of You» her.

Vi har også fått høre åpningslåten på albumet på forhånd. «I Contain Multitudes» tar tittelen fra en frase av poeten Walt Whitman, som fant den opp for å beskrive sine indre motsetninger. Dylan har gjort ordene til sine, og beskriver seg som «a man of contradictions, a man of many moods». Vi antydet da den kom at det kunne være en lek med dem som tror de vet hvor de har ham nå, etter alle disse årene. I et tredje forhåndsspor, «False Prophet», lekte han videre med sin egen myte. «Ain’t no false prophet/No I’m nobody’s bride/Can’t remember when I was born/And I forgot when I died». Så vet vi det. Eller kanskje ikke? Dylan er og blir Dylan uansett.

Bob Dylan: – Jeg ble dårlig av å se George Floyd bli torturert til døde

For sånn er det med et nytt album med Bob Dylan. Det er på den ene siden relativt forutsigbart i forhold til senere utspill, men samtidig et overflødighetshorn av nye fortellinger. Albumet inneholder enda en monumental sang. Ti minutter lange «Key West (Philosopher Pirate)». Enda en ettertenksom erindring, som er full av tanker tilbake til en svunnen tid, med referanser til gamle radiostasjoner, til beatpoetene, Ginsberg, Corso, Kerouac, alt med en sødme som faktisk får meg til å tenke på «I Threw It All Away», som fortsatt står som Bob Dylans aller fineste sang.

Les også: Steve Earles nye album er et mninesmerke over døde gruvearbeidere

Sånn er den ene sangen etter den andre, med referanser til andre tider, andre steder, alltid med en poetisk formuleringsevne som vi vet er unik. Det musikalske innholdet er faktisk ganske så variert også: «I’ve Made Up My Mind To Give Myself To You» er det mest smektende romantiske man kan tenke seg fra denne kanten, til tonene av den klassiske sviska «Barcarolle» av Jacques Offenbach. Jeg tror ikke Dylan har gjort noe lignende før. På den andre siden kommer han også med en lang, sakte og skitten blues, «Across The Rubicon», som både ligner litt på «Watching The River Flow», og handler om elva som renner forbi.

Albumet er spilt inn med Dylans faste band: Charlie Sexton (gitar), Bob Britt (gitar), Donnie Herron (steel gitar, fele, trekkspill), Tony Garnier (bass) og Matt Chamberlain (trommer). I tillegg lite utvalg gjestemusikere, blant dem Fiona Apple, som også er aktuel med sitt eget nye album i disse dager. Bandet spiller med en ren delikat lyd, der alle detaljer er krystallklare og får sangeren til å skinne ekstra sterkt. Akkurat når dette er spilt inn er mer uklart. Om sangene er ti uker eller ti år gamle er egentlig uvensentlig i Dylans tidløse tilstand.

Bob Dylans «Rolling Thunder» på film

Albumtittelen «My Rough And Rowdy Ways» er lånt fra en sang av Jimmie Rodgers, et av Dylans store forbilder, som handler om problemene med å slå seg til ro etter et langt og lystig liv. Den er ikke med her. Derimot er det en sang som heter «Goodbye Jimmy Reed», til en annen gammel helt. Her er en akustisk gitarvise i «Mother of Muses», en hyllest til forbilder som sleit med smerten for at verden kunne være fri. Som gamle amerikanske hærførere fra Sherman til Patton, som banet vei for Elvis Presley og Martin Luther King.

– Mennesker i en viss alder har en tendens til å leve i fortida, sier Bob Dylan om seg selv, i et helt nytt intervju i New York Times. Dette preger mye av albumet, uten at han på noen måter høres trøtt ut. Snarere tvert imot. «I’ve already outlived my life by far», synger likevel poeten, som har fått sagt mer enn de fleste, men høres ut som han fortsatt har mye på hjertet.

Anmeldelsen er oppdatert med opplysninger om musikerne som spiller på albumet, og et ekstra avsnitt fra anmeldelsen av "Murder Most Foul".