Plateanmeldelse: «Rampljus Vol 1»: Håkan Hellström er midt i rampelyset igjen

5

Håkan Hellström

«Rampljus Vol 1»

Woah Dad/Warner

Håkan Hellstrøm våkner opp i lysskinnet fra rockens siste lyn! Eller som han selv bedre synger det, på avslutningen av dette vilt underholdende sju-spors halv-albumet: «Jag vaknar upp i skenet från rock n' rollens sista blixt»! «Släck inte ljuset» heter låten, en slags episk Meat Loaf-aktig duett mellom Håkan Hellström og en djevel på skulderen (eller er det produsenten i kontrollrommet?).

Denne motstemmen innvender – min gjendikting igjen, så vi slipper å lese svensk hele tiden, originalen kan dere jo bare høre selv:

«Burde ikke du heller lage en låt om noe virkelig, Håkan? Regninger, huslån, bensinprisen?» Det vil Håkan selvsagt ikke, han kaster seg igjen hodestups og selvbevisst ut i fantasiverdenen til den strengt tatt døende musikkformen rock, noe som har gjort ham til verdens største artist i Sverige.

I juni skulle Håkan Hellström ha gjort tidenes største konsert på skandinavisk jord – igjen. Fire ganger etter hverandre på Nya Ullevi, en kvart million solgte billetter. Dobbelt så mye som sist han gjorde tidenes største konsert på skandinavisk jord, da var det to ganger 70.000 på Nya Ullevi. Men den gode gamle tiden kommer aldri tilbake, som Håkan sang i en annen sang for lenge siden.

«Rampljus», ett album i to deler (Vol 2 kommer i august), var planlagt opp mot gigantkonsertene, som nå altså er avlyst på grunn av koronaepidemien. Og det føles som et merkelig sammentreff hvordan Håkan Hellstrøm traller R.E. Ms «It’s the End of the World As We Know It (and I Feel Fine)» på låten «Tilsammans i mörket», gitt ut som singel allerede i mars.

Håkan Hellström på Nya Ullevi, juni 2014. Foto: TT/NTB Scanpix

Lys og mørke-vekslingen er tema på flere av låtene her. Sol, måne, regnbue og lynnedslag. Omslaget og pressebildene er i svart-hvitt, men Håkan lar seg ikke fange opp av mørket selv om «jag också har varit där» som han synger.

Tvert imot hører vi en leken, velopplagt, optimistisk Håkan Hellstrøm, mindre rar og vrang enn han har vært på de siste par platene sine. På omslaget til forrige plate, strykere-og coverversjoner «Illisioner» (2018), tenner han fyr på sitt debutalbum «Kann ingen sorg for mig Göteborg» (1997). Nå krangler han ikke så mye med sin egen myte lenger, han feirer den og erter den.

Les også: Håkan Hellström av stort format

Tilbake som produsent  er Joakim Åhlund, som også gjorde «For sent for edelweiss» (2008) og «2 steg från Paradise» (2010), to av Håkans beste album. Han styrer Håkan og bandet i retning musikkgleden, samspillet, dansegulv-euforien.

Håkan Hellström, 2020. Foto: Conny Ekström/Warner

Når bandet er i siget på «Bit dig i läppan» bruker de et par minutter spilletid på bare å holde grooven gående, og drar attpåtil på med en vill Isley Brothers-aktig gitarsolo. Hele plata åpner med det som må være Marlene Shaw-samplet fra «Woman of The Ghetto», politisk bevisst 60/70-tallssoul resirkulert på  90-tallsklubbene i hiten «Remember Me». Mellom to av låtene snakker en forsker om hvordan sterke musikkopplevelser kan minske angst og smerte – «det er som piller» – før en intro som minner om Håkans egen jublende «Klubbland» fra 2006. Det er der vi er, altså: Lykken i musikken, klubb eller stadion, kjemisk eller ikke. Mens rampelyset inntil videre er slukket, er det godt å høre at Håkan Hellstrøm har funnet tilbake til gløden.

Les også: Punkrock med smak av 90-tallet (+)