Plateanmeldelse Pom Poko: «Cheater»: Skjenker oss en forfriskende cocktail

5

Pom Poko

«Cheater»

Bella Union

Pom Poko stormet inn som en av de mest spennende nye gruppene i Norge med albumet «Birthday» for to år siden. Oppfølgeren «Cheater» kommer som en bekreftelse på at de har opprettholdt energien gjennom et frustrerende år i musikklivet.

Les også: Pom Poko lever opp til forventningene

Gruppa forteller at de har spilt inn de nye sangene sine uten å ha hatt sjansen til å prøve dem på publikum først. Dette er for så vidt ikke veldig uvanlig i det morderne poplivet, men for et rockeband kan det være uvant. Vi kan berolige Pom Poko, og publikummet deres, med at det høres ut som de sangene kan bli godt mottatt i etterkant.

Vi må nesten gjenta noen av hovedpoengene fra forrige gang. Pom Poko har fire medlemmer med bakgrunn fra jazzlinja på Universitetet i Trondheim: Ragnhild Fangel Jamtveit (sang), Martin Miguel Tonne (gitar), Jonas Krøvel (bass) og Ola Djupvik (trommer).

Les også: De beste norske jazzplatene fra 2020

I likhet med andre med samme bakgrunn, som Highasakite, Emilie Nicolas og Broen, har de utnyttet erfaringene fra studiets fordomsfrie tenkning til å skape sin egen form for popmusikk. Guttene i bandet var vant til støyende improvisert jazz. Sangeren hadde sunget mer melodiøs jazz. Nå ville de lage punkrock. Useriøse på en seriøs måte, som de beskrev seg selv i et tidlig intervju med Adresseavisen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Pom Pokos nye album.

Dette har ført dem tilbake til noe som minner om den 40 år gamle postpunken, som det kan hende de ikke kjenner til i det hele tatt. Dette skjer uten at de noen gang høres verken gammeldagse eller uoriginale ut. Det er noe med å la sangene gå egne veier, med en skarp, kantete gitarlyd, og kombinere punkrockens melodiøse energi med avantgardistisk funk. No wave, som det også ble kalt av de med sans for spissfindigheter. Det er en forfriskende cocktail, som de nå skjenker ut en ny runde av.

Førsteinntrykket er at låtene er enda mer umiddelbart fengende enn sist. Pom Poko har heldigvis fortsatt en sterk vilje til å gjøre noe mer enn å bare kose med lytterne med smektende melodier, selv om de tydeligvis kunne sluppet unna med den letteste middelveien hvis de ville.

Gruppa lager oppsiktsvekkende fengende melodier, som framføres med en humørfylt energi det er lett å la seg rive med på. Noen ganger sklir det ut i inferno av skurr og harde slag, andre ganger kiler det behagelig i ørene, med en slags barnlig sirkusfølelse.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Ragnhild Fangel og Pom Poko er også en konsertattraksjon. Her fra Øya. Foto: Mode Steinkjer

Les også: Sterkt og stemningsfullt fra ny stemme

Den klokkeklare stemmen til Ragnhild Fangel er også uvanlig i en sånn sammenheng, men desto mer inkluderende. Tekstene hennes er åpne for tolkninger, noen ganger nesten surrealistiske, og er kanskje først og fremst ment for å sette musikken på spissen. En låt som «Danger Baby» høres passelig surrealistisk ut i seg selv musikalsk også, så sånn sett passer dette helt flott.

Denne herlige blandingen av forskrudde produksjonsideer og fengende pop er den samme som hos gruppa Das Body som albumdebuterte i høst, selv om de to på ingen måte kan forveksles. Den høye energien i musikken til Pom Poko har også gjort dem til en konsertattraksjon. Det skal bli fint å se dem igjen en vakker dag.