Plateanmeldelse: Odd Nordstoga: «Fatig Ferdamann»: Bekrefter det gode ryktet

5

Odd Nordstoga

«Fatig Ferdamann»

Universal

Jeg kom en gang fram til at det passer fint at albumene til Odd Nordstoga alltid kommer ut om høsten, så fulle som de er av, unnskyld uttrykket, lys og varme. Dette svarte han på med å gi ut «Kløyvd» våren 2018, men det er godt å konstatere at årstidene nå er tilbake i sitt vante gjenge.

Da «Julinetter» kom på singel mot slutten av august så det først ut som Nordstoga var litt for sent ute. Så viste seg at denne sangen tilhører den undervurderte kategorien som handler om sommeren som er over, med en underliggende uro for at høsten kan bli slem. Her også med en uvant sårbar falsett i refrenget. Slike fortellinger blir ekstra effektive når de kombineres med en ettertenksom melodi. Med et nytt album fra Nordstoga med inn i mørket blir høsten i alle fall litt lettere for oss andre.

Les også: Nordstoga dobbelt opp

Plata begynner med den seks minutter lange tittelsangen «Fatig ferdamann». Som først ble framført under en koronerulling-opptreden på Sentralen, og innbrakte en halv million til Røde Kors mens konserten pågikk. Mange var raskt ute med å be om å få høre den igjen, og den kom heldigvis fort ut som singel. Sånn ble «Fatig ferdamann» en av de kjærkomne, stille stundene som skapte både ro og forundring i harde tider. En moderne folkesang som tviler på de store religiøse løsningene, sunget fra perspektivet til den «fatige ferdamannen» som finner sin tro i naturen, og tror «dei dømer etter kvart her, på den vegen eg går». Den er allerede blitt enda et av Odd Nordstogas hovedverk.

Som vanlig har albumet også mer lettsindige spor. «Dans» er en av Nordstogas mer utagerende stunder, som er kjekt å ha mellom de mer vare følelsene. Den innledes med et gammelt radio- eller TV-opptak med en ung Odd som forteller om å danse seksmannsreel, og nytten en har av å kunne danse senere i livet. Dette var bare de tre sangene som er sluppet ut på forhånd. Vi har fortsatt fem til gode.

Albumet er hovedsakelig spilt inn med det faste bandet, Øyvind Blomstrøm (gitarer), Tor Egil Kreken (bass), David Wallumrød (tangenter) og Torstein Lofthus (trommer). For første gang på ti år er det Kåre Vestrheim som har produsert det nye albumet til Nordstoga, han som også sto bak det store gjennombruddet med «Luring» i 2004. Denne solodebuten viste med en gang hvor store forundringspakker albumene til Nordstoga kan være, med alle sine kriker og kroker. «Luring» var alt fra en løssluppen «grisevise» til en av de mest uutgrunnelige sangene jeg veit om i «Farvel til deg». Og det var alltid mer: Jeg har sett tilbake på min egen anmeldelse av «Heim te mor», og den nevner ikke engang «Dagane», som etter en liten modningstid ble enda en av hans beste sanger.

Les også: «Høytid, humor og humør fra Nordstoga

Sånn er det denne gangen også, med et flott utvalg av litt av hvert. «Song om kjærleik og forlis» er enda ei slags episk folkevise, med Tuva Syvertsen både på sang og hardingfele. «Så lenge eg har selskap» er en overbevist hyllest til styrken i fellesskapet, ikke minst i harde tider. «Så lenge eg veit det er fleire/som ikkje stakk av når det gjaldt», synger Nordstoga, med solidarisk støtte fra koret Safari. Til tross for alle disse store stundene blir min umiddelbare favoritt den mer beskjedne «Min eigen poesi», en slentrende countrylåt som er en hyllest til «grantre, myr og mose» og andre nære ting.

Odd Nordstoga fikk enda et oppsving etter «Hver gang vi møtes» i vår. Så sa verden stopp. Det nye albumet bekrefter det gode ryktet, at han tilhører sjiktet av artister man alltid kan stole på.