Nye takter

Plateanmeldelse: Maria Mena: «They Never Leave Their Wives»: Maria Mena på sitt mest sårbare

Sangene til Maria Mena er fortsatt blant de mest følelsesladede i vårt lille land. Kjærligheten høres sjelden mer besværlig ut enn her.

Dagsavisen anmelder

5

Maria Mena

«They Never Leave Their Wives»

Sony Music

Det er lenge siden forrige album med Maria Mena. Fem år. Ikke har det kommet noen singler i mellomtida heller. Hun forklarer at de nye sangene er så personlige at hun først måtte kvitte seg med skammen fra opplevelsene de beskriver. De fleste kvier seg med å fortelle omgivelsene om sine verste erfaringer med kjærligheten. Å synge ut om den for hele verden krever enda litt mer.

###

Vi hører fort at åpningslåten «Let Him Go» kommer fra den mest dramatiske delen av følelseslivet, «sick to death of all the lies». Sier selv Maria Mena at de nye sangene er et lappeteppe av egne og venners opplevelser, med en gjennomgående følelse av å være det tredje hjulet på vogna i et forhold. «Den andre kvinnen», der altså. Ikke en ideell posisjon å befinne seg i.

Premisset for tittelen «They Never Leave Their Wives» kan diskuteres, for de forlater virkelig sine koner rett som det er, men når vi hører Maria Mena synge skjønner vi fort hva hun mener. Dette er en fascinerende variant av fenomenet «skilsmissealbum». Selv om musikken på overflaten er velprodusert og pen blir den ikke easy listening for dem som hører godt etter.

«Let Him Go» blir nesten «Let It Go» fra «Frost» så svært som den låter, nesten operatisk i sin storslåtte framføring, men så brytes den tvert ned til bare sang og piano til slutt, og det kunne kanskje vært like effektivt å høre hele sangen sånn. Arrangementene på dette albumet hadde vært vanskelige å gjenskape på balkongen i koronatida, for å si det sånn. Sangene er skrevet sammen med produsenten Olav Tronsmoen, og de skiller seg ut fra mye av det som kommer fra de alminnelige gjengangerne på poptoppen.

«Lies (They Never Leave Their Wives)» spriter likevel opp stemningen som en svært fengende poplåt, med både «broken heart» og «wounded pride». «You Broke Me» er enda mer storslått pop, full av «the year you stole» og «my beaten soul», og igjen er det så godt laget at opplevelsen er oppløftende. Vi kan høre hvor godt det var å få det ut.

«Miss Him Every Day» gir oss kjærligheten som sinnssykdom, der sangeren aldri har blitt så dårlig behandlet noen gang, men savner ham likevel.

Mot slutten av albumet gir låtene en stadig sterkere følelse av å nærme seg klimakset i en musikal om å komme seg ut av en vanskelig situasjon. «The Conversation» beskriver et forsøk på intervensjon fra gode venner. «You Live And You Learn» tar fortellingen til en slags lykkelig slutt. Så får vi bare beklage at hun måtte gå gjennom alt dette for å lage disse sangene for oss.

«They Never Leave Their Wives» er et kort album. Sju sanger, 23 minutter og 46 sekunder. Noen vil ha innvendinger, men dette er bare ti sekunder kortere enn «Maskiner i Nirvana» med Raga Rockers, som en gang ble kåret til tidenes niende beste norske album her i avisen. Maria Menas album om sine forbudte følelser kommer nok ikke inn på den lista, men det er godt å høre henne igjen.