Nye takter

Plateanmeldelse: Lilja: «Marble» er en liten sensasjon

Etter å ha opptrådt i en rekke sammenhenger de siste årene er gitaristen Oddrun Lilja Jonsdottir klar med sitt første album på egen hånd. Det høres ut som en liten sensasjon fra en stor verden.

Dagsavisen anmelder

6

Lilja

«Marble»

Jazzland

Oddrun Lilja Jonsdottir bor i Oslo, men albumet hennes høres ut som det kommer alle andre steder ifra. Albumtittelen «Marble», det er «klinkekule» på norsk, og det er lett å tenke seg at det er Erik Byes «Vår herres klinkekule» hun har hatt i tankene, som en metafor for hele jordkloden. Det er et album som høres ut som, og er en egen verden i seg selv.

Lilja er kanskje formelt sett bandnavnet her, men vi bruker det for enkelthets skyld om hovedpersonen også. Lilja har spilt med Bugge Wesseltofts nye New Conception Of Jazz, i gruppa Moksha, med Frode Haltlis «Avant Folk», og ellers i en rekke sammenhenger som de færreste får med seg. Noe av det hun er med på er i klassen for spesielt interesserte. «Marble» er et album som tar vare på disse særegenhetene, og likevel høres ut som det kan appellere til svært mange flere.

###

Kjernen i bandet hennes her er nederlandske Sanne Rambags (sang), Jo Skaansar (bass) og Helge Andreas Norbakken (perkusjon). Hun har også med seg Bugge Wesseltoft på piano på mange spor, og en lang rekke gjester fra fjern og nær. Albumet er produsert av Kåre Vestrheim med en lyd der alt kommer til sin rett.

I et intervju med magasinet Jazznytt i vår (da albumet egentlig skulle kommet ut) fortalte Lilja om sine reiser rundt i verden for å lære av andre. Hun har vært i Tanzania, India, Marokko og i flyktningleiren Rashedieh utenfor Tyr i Libanon. Resultatene høres aldri ut som musikalsk turisme, mer enn dannelsesreise, der hun har absorbert den lokale musikken på sine reisemål, og blitt en del av det internasjonale fellesskapet.

Alle låtene på albumet er oppkalt etter en ny by. Hun begynner med «New York», med fusionjazz som med en gang avslører to røde tråder: Liljas gitarspill, som er like stilsikkert uansett hvor hun kommer, og den flotte stemmen til Susanne Rambags, som tilpasser seg alle stemninger sangene går gjennom, i en lang rekke svært delikate melodier. Teksten i «New York» har også budskapet som preger musikken på plata, om en jord som egentlig er grenseløs, der alle er like velkomne gjester.

Med «Bagamoyo» og den kenyanske gjestevokalisten Fadhilee er vi allerede enda lenger borte. Fortsettelsen viser et mangfold vi sjelden hører make til, med mye afrikansk takt og tone, men også sterke avstikkere til Asia der pakistanske Ustad Ashraf Sharif Khan spiller sitar på «Kathmandu» og «Kolkata». «Paris» er tilbakelent stemningsfull, med Bugge Wesseltoft i fin flyt, og Kåre Vestrheim på trekkspill for lokalt koloritt.

«Casablanca» er spilt inn i Marokko, uten det faste bandet, men med lokale sangere og musikere som setter en ekstra sterk spiss på begivenhetene. «Tyr» blir framført med barn fra flyktningleiren i Assomoud Palestinian Orchestra, med et dikt av 13 år gamle Ghinwa. En sørgmodig lovsang som går rett i hjertet og hjernen.

En av de trasigste kulturdebattene de siste årene har pisket opp en overdrevet misnøye rundt begrepet appropriasjon, med en forestilling om at alle får være seg selv nok, og holde seg for gode til å utnytte særtrekk fra andre kulturer. I USA ble Bruno Mars beskyldt for å være for lys i huden til å spille funk og soul. Selvfølgelig vet vi at hvite artister har tjent seg rike på å popularisere svarte musikkformer, og noen av dem har gjort det så banalt at de har dummet seg ut samtidig. Dette må for all del ikke forveksles med den evige nytten og nytelsen av at kulturer møtes med gjensidig respekt, med stor glede av det man lærer av hverandre. «Marble» er et kunststykke i så måte.

Albumet avsluttes med «Reykjavik», Oddrun Lilja Jonsdottirs andre hjemby, med en helt annen stemning enn resten, med tekst på islandsk og likevel med følelsen av å være en viktig del av den store helheten. I intervjuet i Jazznytt snakker Lilja om å lage et bilde av verden sett fra hennes eget perspektiv. Vi får aldri følelsen av at meningen er å kopiere ti lokale identiteter. Hun klarer å la alle sine inntrykk gå opp i en større enhet, der Lilja gjør verden både mindre og større på en gang. Hun har laget et av de fineste albumene som er kommet i år.

Slippes 11. september. «Paris, Bagamoyo» og «Tyr» er allerede ute.