Plateanmeldelse: Juni Habel: «All Ears»

5

Juni Habel

Koke Plate

Juni Habel var en av Dagsavisens utvalgte 13 av 130 før Bylarm i vinter. «Visesanger fra Oslo som foreløpig har vært å høre helt alene med gitaren. Hun høres ikke ut som hun trenger mer heller, for hun har et uttrykk som i sin enkelhet skinner sterkeste enn det meste ellers», skrev vi på forhånd. Etter å ha sett henne på scenen omtalte vi henne som en stille høytidsstund i et ellers larmende Bylarm.

Etterpå ble det enda stillere, selv om det ikke akkurat var noe høytidelig over at det meste stengte rundt oss. Habel begynte å spille inn debutalbumet med det utstyret hun hadde tilgjengelig hjemme. Det høres godt på «All Ears», som har det svært sjarmerende preget av å være hjemmelaget, uten at det på noen måte går ut over det gode inntrykket. Bare tenk på det første albumet til Bon Iver.

Juni Habel hadde altså ikke engang sjansen til å falle for fristelsen til å forsterke sangene med fullt band. Den klare stemmen, det følsomme fingerspillet på gitaren er bare forsiktig akkompagnert av noen strykere her, noen små andre instrumentelle detaljer der, alltid på en måte som lar sangene få skinne i sin fulle prakt.

Vi skal ikke spenne forventningene for høyt for henne, men etter noen uker med de første innspillingene til Joni Mitchell i spilleren kommer Juni Habel som en naturlig forlengelse, med den nære og tette opplevelsen av å høre det knake når fingrene beveger seg over gitarhalsen. «All Ears» er såpass lavmælt at det får oss til å høre enda bedre etter.

Juni Habel legger seg i den europeiske folktradisjonen, i kontrast til den amerikaorienterte musikken som preger mye av musikklivet ellers nå for tida. Kall det gjerne visesang også. De forsiktige virkemidlene roper ikke om oppmerksomhet, men sakte med sikkert forføres vi av stemningen. Sanger som «Surrender», «We Don’t Have To» og «My Love (Is A Crazy One)» er høydepunkter i musikkhøsten, lys i mørket eller hva vi nå skal si om nødvendig musikk i våre dager.

Mange av sangene blir forsterket av nostalgiske drømmeharmonier, som tar oss med til helt andre steder, og helt andre tider. Juni Habel kan godt sammenlignes med en rekke profilerte stemmer fra fortida, men sangene hennes overlever på tvers av alle tidsånder, skrev vi også i forbindelse med Bylarm. Debutalbumet hennes er en velkommen bekreftelse på at vi hadde rett.