Nye takter

Plateanmeldelse: John Lennon: «Gimme Some Truth»: Kravet er mer aktuelt enn noensinne

Fredag 9. oktober ville John Lennon fylt 80 år. Det passer bedre enn noen gang at samlingen som blir gitt ut for å markere dagen heter «Gimme Some Truth».

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 4

John Lennon 80 år? Er popmusikken blitt voksen nå, spurte vi da han ville blitt 70. Lennon hadde bare så vidt fylt 40 da han døde, men han rakk å påvirke tenkningen i den vestlige verden mer enn de aller fleste andre i hans samtid. Drapet i 1980 har gjort ham mer kjent som myte enn som musiker, i alle fall som soloartist. Mens alle kan alt av Beatles er sangene Lennon senere lagde alene, eller sammen med Yoko Ono, for det meste forholdsvis ukjente.

Alle har hørt sangen «Imagine». Langt færre husker albumet den kom fra. Der John Lennon også synger «Gimme Some Truth». 50 år etter leter verden fortsatt etter sannheter, selv om de blir stadig vanskelige å få øye på oppe i alle løgnene. At dette også er valgt som tittelen på platesamlingen som kommer føles helt på sin plass. Vi tar det første verset igjen i kor, alle sammen nå:

I’m sick and tired of hearing things,

From uplight, short sighted, narrow minded hypocrites,

All I want is the truth

Just gimme some truth

I’ve had enough of reading things

By neurotic, psychotic, pig headed politicians

All I want is the truth

Just give us the truth

I årene etter bruddet i The Beatles sto John Lennon fram som verdens mest engasjerte artist. Sanger til kjærligheten eller mot krigen gikk hånd i hånd. De mest hengivne sangene om Yoko Ono, de mest opprørske om verden utenfor familien. Mappa hans i FBI ble på 300 sider. Lennon og Ono ble mestre i kommunikasjonsstrategi. – Vi er en stor reklamekampanje. Vi selger fred, uttalte de i 1969. De lagde samtidig skandale med nakenbildet på omslaget av albumet «Two Virgins», som var så sært og eksperimentelt at det sjelden snakkes om lenger. Paret gjorde kunst av å holde senga sammen i ei hel uke.

Samtidig begynte Plastic Ono Band å gi ut en serie briljante singler. «Give Peace A Chance», «Cold Turkey», «Instant Karma», «Happy Xmas (War Is Over) og «Power To The People». Jeg kommer alltid tilbake til «Instant Karma» som noe av det tøffeste jeg vet. Hvordan så mye lyd, så sterkt ekko kunne presses inn i plast visste vel bare produsenten Phil Spector.

Lennons første «ordentlige» soloalbum er «Plastic Ono Band» fra 1970. Det var det første originale albumet (ikke samleplate) jeg kjøpte for egne penger. Innholdet gjorde sterkt inntrykk på en 13-åring. Her møter vi en John Lennon som innholdsmessig er enda mer naken enn på det omdiskuterte omslaget til «Two Virgins». Med «Plastic Ono Band» kom han tilbake med «ordentlige» sanger, i en av Phil Spectors mest nedstrippede produksjoner, bare med Klaus Voorman på bass og Ringo Starr på trommer. Dette lydbildet kledde Lennons intense uttrykk. Som det smertefulle tilbakeblikket i «Mother» med linjene «Mother you had me/but I never had you» – videreført mot et smertelig primalskrik i slutten av sangen.

Plata fortsetter for det meste med den samme såre, men likevel selvsikre følelsen. Fram til avslutningen i «God» der han forkynner at han ikke tror på noen religioner, verken Jesus, Buddha, Elvis, Dylan eller Beatles. Bare på seg selv – og Yoko. Selvfølgelig. Plata favner hele følelsesregisteret hans, fra «Love» til «Working Class Hero». Førstnevnte så koselig at Julie Ege kunne gi ut en versjon av den. Den andre et bittert oppgjør med hele hans britiske klassebakgrunn. Teksten ble etter hvert gjengitt i sin helhet på omslaget til nyutgivelser, uten stjerna som opprinnelig markerte ord «utelatt etter påtrykk fra EMI». Da hørte vi ekstra godt etter, fant fram de største oppslagsverkene på biblioteket, og lærte oss hva «fuck» betyr.

Når han hadde sunget ut om sine demoner kunne John Lennon lage det mer godmodige «Imagine» i 1971. Hans mest populære album, med nesten et år på norske salgslister. Sangene er ofte smektende og tilfredse. «Oh Yoko» er en av verdens mest jublende glade kjærlighetsviser. Selv «Jealeous Guy» høres ut som en hyggestund. Lennon hadde likevel ikke vært seg selv uten sanger som «Crippled Inside» og «Gimme Some Truth». Det kan nesten virke som han fikk dårlig samvittighet for å være så publikumsvennlig.

«Some Time in New York City» året etter ble nemlig Lennon og Onos mest politisk betente album. Omslaget var laget som avissider, hver sang var en sak. At det mest radiovennlige sporet var «Woman Is The Nigger Of The World» skulle si det meste. Denne ble den første singelen hans som aldri kom inn på listene i hjemlandet. I USA nådde den en strålende 57. plass. Jeg hørte den om igjen nylig i et BBC-program om feminisme i popmusikken, nå med N-ordet visket ut. Sånn må det vel være, men sangen mistet litt av sin opprinnelig kraft når vi bare hører at «kvinnen er verdens (etter aller annet)». Lennon brukte en av sine fineste melodier på «The Luck Of The Irish», en sang som gikk hardt ut mot det britiske herredømmet i Nord-Irland. Svært hardt. Det sier seg selv at den ikke ble en radiofavoritt.

«Some Time in New York City» kom ingen vei salgsmessig. Fra nå ble John Lennon en artist på et menneskelig nivå. Albumene «Mind Games» (1973) og «Walls And Bridges» (1974) var mer anonyme. For første gang var ikke Lennon en leder i rocken. Da han spilte inn gamle rockesanger på «Rock‘n’Roll» (1975) var det et farvel til noen år i sus og dus på byen i New York, men også til årene som den nye generasjonens fremste talsmann. Han ble far til Sean, far for andre gang, far for første gang som voksen. John Lennon flyttet hjem for å stå opp klokka seks og bake brød. – Som alle husmødre vet er dette en heltidsjobb, sa han i et intervju med Playboy. Sannsynligvis var han lykkeligere enn noen gang. Se gjerne den søte barneboka «Real Love (Drawings for Sean)» (utgitt på norsk som «Ekte kjærlighet») for et innblikk i idyllen i Lennon og Onos hjem. Det gikk fem år før han lagde plate igjen. «Life is what’s happening to you/When your busy making other plans» synger han så søtt til Sean i «Beautiful Boy».

Da «Double Fantasy» kom ut i november 1970 var det fem år siden sist. En liten evighet på 70-tallet. Singelen «Just Like Starting over» antydet at dette var en ny begynnelse. Albumet rakk så vidt å komme ut før John Lennon ble skutt. Selv rakk jeg akkurat å anmelde «Just Like Standing Over» i et usentimentalt lys, før Lennon ble drept. Det er lettere å høre «Double Fantasy» igjen nå, i et voksent perspektiv, fritt for støyende forstyrrelser fra postpunkens høytid. Både den, og etterfølgeren «Milk And Honey», som faktisk står fram som et veldig bra album i dag. Selv om det aldri ble gjort ferdig, og ikke kom ut før tre år etter John Lennons død.

«Gimme Some Truth» er et samlealbum som kommer i forskjellige format på vinyl og CD (og strømming), remikset for 2020 uten dramatiske endringer i lydbildet. 19 eller 36 sanger om kjærlighet, politikk, livet – og rock‘n’roll. John Lennon visste mer om alt dette enn de aller fleste andre.