Plateanmeldelse: Jason Isbell: «Reunions»: Har tatt skrittet opp i en ny liga

5

Jason Isbell & The 400 Unit

«Reunions»

Southeastern

Amerika er full av fortreffelige sangere og låtskrivere som aldri får den brede oppmerksomheten de fortjener, men som ofte spiller for et lite, men dedikert publikum på de små klubbene. Jason Isbell var en av dem, men har de senere årene tatt skrittet opp i en ny liga. Da han ga ut sitt forrige album, «The Nashville Sound», var han to kvelder på Sentrum Scene i Oslo. I anmeldelsen av albumet antydet jeg at en graf over publikumsoppslutningen ville føre ham til Oslo Spektrum-nivå neste gang. Det var et forsøk på morsom overdrivelse, men nå står han virkelig der på programmet, 6. november. Om det ikke blir noe av, er det ikke populariteten det står på.

Les også: Høytidssstund med Jason Isbell på Øya

Albumet «The Nashville Sound» hadde en tittel som pekte nese til den konservative oppfatningen av countrymusikkens hovedstrøm. Det ble belønnet med Grammy-prisen i «americana»-klassen, i likhet med forgjengeren «Something More Than Free» to år før. Americanaklassen må ikke forveksles med countryklassen, som er en annen kategori, selv om det ikke alltid er lett å høre forskjell på dem. Isbell er ikke så langt fra senere års countryvinnere Sturgill Simpson og Chris Stapleton. De har ofte til og med hatt samme produsent, Dave Cobb, som også er tilbake med Isbell her. Nok om alt dette, Jason Isbell er mannen for alle som setter pris på god musikk, hva den nå kalles.

Dette nye albumet kommer altså til å bekrefte det gode ryktet til Jason Isbell. Bare sånn som han setter i gang her, i «What Have I’ve Done To Help», der han ber om å bli frelst, fra sine tanker om at alt vil gå bra hvis han bare gjemmer pengene i madrassen, låser dørene om kvelden, og sender «thoughts and prayers» til alle de andre. «The world’s on fire and we just climb higher/Till we’re no longer bothered by the smoke and sound», synger han, mens en elektrisk guitar uler bak ham. Sangen ender i to minutter jamsekvens etter at den egentlig er ferdig. David Crosby korer i bakgrunnen. Det er en mektig start.

En annen nøkkelsang er «Be Afraid», som kommer med albumets heftigste gitarøs, et nytt angrep på likegyldigheten, og en formaning om å ta ansvar som popsanger. «We don’t take requests/We won’t shut up and sing/Tell the truth enough/You’ll find it rhymes with everything», synger han. Som et forsvar for integriteten, komplett med et anerkjennende nikk til The Dixie Chicks, som ikke lot hensynet til populariteten komme i veien for å synge ut når det gjaldt som mest.

Les også: Dixie Chicks - tøffere enn Texas

Jason Isbell kan også kunsten å fortelle gode menneskelige historier, sånne som minner mer om country and western i innhold enn i musikalsk form. Her er akustisk lengsel i «Only Children», flammende gitarrock i «Overseas». Er det et sørgelig alminnelig samlivsbrudd han forteller om i den sistnevnte, eller er det en mer dramatisk flyktnings historie? Igjen er det en gitarsolo som forsøker å gi svaret til slutt. «St. Peters Autograph» er en forsøksvis trøstende sang etter et selvmord. Nå hører vi virkehvor mye disse sangene skylder Isbells forbilde og mentor John Prine, som han skrev et rørende minneord om i New York Times for en måned siden.

Les også: John Prine var en av de beste

I vinter ga Drive-By Truckers ut det gode albumet «Unraveling». Jason Isbell ble først kjent i denne gruppa, som han lagde tre album med tidlig på 80-tallet, før han måtte slutte på grunn av en litt for velkjent rock’n’roll-livsstil. Alkoholproblemene fortsatte, og i mange år var Isbell på vei nedenom og hjem. Veien ut av uføret er delvis beskrevet i sangen «Maybe It’s Time», som han ga bort til «A Star is Born»-filmen, der den synges av Bradley Cooper, uten en like lykkelig slutt på historien.

Jason Isbell høres derimot ut til å ha fått orden på sakene på alle nivå, både musikk og med kone og barn. Han har sanger om dette også: Han drømte at han tok en drink, og derfor visste at det var en drøm. «It gets easier», synger han, men så enkelt er det ikke, og sangen heter «It’s never easy». Albumet ender med en tanke om hvordan det skal gå med det lykkelige familielivet når datteren en dag forlater ham til fordel for andre. Påfallende sentimentalt i forhold til resten av innholdet, men vi tåler dette også. Faktisk ble jeg ganske rørt. Få lager sanger som er mer følelsesmessig utfordrende enn Jason Isbell.