Plateanmeldelse: Jarle Skavhellen: «Beech Street»: Sterkt og stemningsfullt fra ny stemme

5

Jarle Skavhellen

«Beech Street»

Nettwerk

Jarle Skavhellen fra Bergen hører til Bylarm-generasjonen fra 2017, da vi utropte ham til et av de store forhåndshåpene, med «en klar og tydelig stemme i mylderet». Debutalbumet kom i 2018 og ble også godt mottatt her i avisa, med sine variasjoner over fortidas visesang. Med gode drømmer om 60-tallet, men også med en vilje til å gjøre nye ting med denne musikken for et nytt århundre. Han tar ikke musikken inn i en strålende ny framtid denne gangen heller, men lener seg mot trygge tradisjoner, og er gjennomført trivelig å høre på.

Det nye plateomslaget til Jarle Skavhellen viser en god gammeldags spolebåndopptaker, en sånn som mange har brukt til å gjøre sine første famlende forsøk på å spille inn sine egne sanger. Det er enda en påminnelse om fortida, men også en assosiasjon til gleden av å formidle musikk.

Meningen var visst å lage et enkelt, nedstrippet album, men ambisjonene ble utvidet etter hvert. Albumet er produsert av Tucker Martine, som har stått bak plater med The Decemberists, The Jayhawks, My Morning Jacket og det seneste til First Aid Kit, som til sammen antyder litt om det gode selskapet Skavhellen befinner seg i. Her er mye fint akustisk spill, men også større atmosfæriske lydflater. Skavhellen har uansett har en sterk og klar stemme som ruver over de fleste arrangementer.

På det offisielle registreringsarket, «labelcopyen», fra hans amerikanske plateselskap er han oppført som «singer/songwriter», med «americana» som fremste undersjanger. Velkjente begreper her hjemme også, men det er dette som på godt norsk heter «viserock». Jarle Skavhellen er en utmerket representant for dette store miljøet, der det er mange som viser seg fram (ordspillet ikke tilsiktet), og tilsvarende vanskelig å skille seg ut. Et av mine nyttårsforsetter er å oftere gi det gamle visebegrepet den hederen og verdigheten det fortjener, i stedet for «folk»-betegnelsen som det er altfor vanlig å oversette direkte fra engelsk, selv om folkemusikk gir helt andre assosiasjoner i Norge.

Skavhellen setter stemningen med «Drive», en lengtende bilsang om å kjøre mot horisonten, jage solnedgangen og skru opp «Turn Blue» (med The Black Keys regner jeg med) på radioen. Sang og musikk blir sjelden koseligere enn «Winnebago», en skildring av om lykkefølelsen det gir å gå på klubb og høre en sanger lage god stemning. Litt plystring forsterker høytidsstunden. Årets fineste sang så langt, det må det være lov til å si.

Et annet høydepunkt, en annen ytterlighet, er «20 Fathoms Deep», sannsynlig en beretning om en drapssak, vakker og betryggende på overflaten, mørk og dyster på det havets dyp som den beskriver. Lana Del Rey kunne med fordel spilt inn denne.

Jeg liker at Jarle Skavhellen, på samme måte som den likesinnede Kristian Torgalsen, har holdt fast på et ikke helt gjennomsnittlig etternavn, selv om han har internasjonale ambisjoner med dette albumet. Sannsynligvis hjelper det å hete noe litt utenom det vanlige ute i den store verden. Uten å sprenge noen grenser er dette albumet på et nivå som burde vekke oppsikt i vide kretser.