Plateanmeldelse: Ingebjørg Bratland: «Papirfly», en stemme på sitt beste

Ingebjørg Bratland

5

«Papirfly»

Vitamin

Ingebjørg Bratland hadde allerede en lang merittliste av store offentlige oppdrag da hun og Odd Nordstoga 2013 kom med «Heimafrå» – nærmere bestemt fra Vinje i Telemark. Siden har utgivelsene kommet fort og godt. Ett år etter salmealbumet «Til alle tider» med Espen Lind kommer Bratland med sitt fjerde ordentlige studioalbum.

Ingebjørg Bratland har klart balansegangen mellom å ta vare på det nære utgangspunktet fra folkemusikken, og gjøre det tilgjengelig i en større popsammenheng. I forhold til denne tradisjonen hadde det forrige albumet, «Hjarteskjell», et for elektronisk tungt lydbilde for en stemme som fortjener alt det åpne rommet den kan få rundt seg. Det nye tar henne tilbake der hun hører hjemme.

Singelen «Di Ingebjørg» har allerede vært å høre en stund. Det er en sang som passet rett inn i en av høstens mest slående tendenser i norsk musikk, der en rekke unge artister tok for seg grunntrekkene i countrypopen, og ga den fornyet aktualitet. Men mens de andre foreløpig tilhører den alternative delen av musikklivet, er Ingebjørg Bratland en stor, etablert artist. At hun synger på norsk har selvfølgelig alt å si i dette spillet, for å skape nærhet og kontakt med publikum. «For Oslo er så tom no utan deg/Eg er lost på framand veg», synger hun i «Di Ingebjørg», med stor troverdighet, selv om vi ikke vet om sangen virkelig handler om henne selv.

Tittelsangen «Papirfly» forteller om å forsøke å skrive ting ned på papiret, ende med å brette arket sammen for å kaste det ut i løse lufta, men så endelig få innholdet til å stemme, og til slutt sende det til rette vedkommende på ordentlig. En sånn sang som viser at Bratland er en utmerket låtskriver, i tillegg til at hun altså har en av landets fineste stemmer.

Produksjonen til Espen Lind er strøkent elegant, uten å bli strømlinjeformet anonym. Ei tynn linje å balansere på dette. Her er også Kjetil Steensnæs, inntil nylig tredjemann i Darling West, på gitar, steelgitar og dobro, sentrale instrumenter i et sånt lydbilde. Her er mye fin koring også, av Bratland selv. Det kan hende det er denne multitrackingen som får det til å høres bitte litt kunstig ut, men langt fra sånn at det irriterer.

Den mest dramatiske sangen er «Nåde», en oversettelse av Jeff Buckleys «Grace», kanskje den sangen der Bratlands stemme alle mest får vist hva den er i stand til, briljansen i de små nyansene, i stedet for overdrivelser. «Glir i frå» er bare Bratlands sang med Lind på flygel og Gjermund Larsen på fele. Mest annerledes er «Temmeleg hemmeleg», en sang som tilhører den gamle visetradisjonen, med Odd Nordstoga på trekkspill.

Mot slutten kommer også noen mer standardiserte poptoner. «Storebror» er skrevet sammen med Aurora og Sigrid-medarbeider Odd Martin Skålnes, og blir avløst av bass- og trommetunge «Før farvel». Men avslutningen «Ville berre elske deg» tar alt ned på jorda igjen, Bratland bare akkompagnert av flygel og elektronisk atmosfære, i en utsøkt ballade. Sånn blir opplevelsen komplett.