Nye takter

Plateanmeldelse: Ine Hoem: «Hundre dager» er klok fortellerglede

Ine Hoem synger på norsk på sitt tredje album, og får det til å høres ut som en god, ny start.

Dagsavisen anmelder

5

Ine Hoem

«Hundre dager»

Starbox

Ine Hoem sto fram som et av de mest lovende navnene i Bylarm-generasjonen fra 2014, og har siden gitt ut to album. Debuten «Angerville» lovte veldig godt for framtida, mens «Moonbird» bare bekreftet talentet, uten den store framgangen. I stedet for å gå videre i samme spor har hun laget et album med norske tekster. Det høres klokt ut. Debutalbumet utmerket seg med stor fortellerglede, sanger som var fulle av levendegjøring av hverdagslige gleder og sorger, uten at det bare handlet om romantikk. Igjen er det så enkelt at når hun gjør det på norsk, så hører vi innholdet enda bedre.

###

«Hundre dager» begynner med feststemte «Jeg vil aldri hjem», med en glede og et rytmisk overskudd som formidler følelsen av kvelder som burde vare evig. De andre sangene er i mer ettertenksomme stemninger, med mange fine tanker om «livet og sånn». De fleste av dem skiller seg fordelaktig ut i den store mengden ved å handle om noe, ut over å bare være generelle stemningsbilder fra følelseslivet. Den nærmeste parallellen til Ine Hoem i så måte er gruppa No. 4, selv om det neppe går an å forveksle sangene deres.

Tittelsangen «Hundre dager» handler om å ha fått et barn å ta vare på. «Årstid» beskriver skiftende sesonger i Oslo, og det er nesten litt vemodig å høre henne beskrive frostrøyken om vinteren. «Blinkende Bergen» er en sang om å flytte til Bergen, og forsøke å finne seg til rette i et nytt liv. «Hva hadde skjedd da» handler om å ikke flytte til Stockholm, og i stedet bare undre seg over hva som kunne skjedd der. Like fin er «1998», en sang om hva som hendte henne i ... 1998. Ingen stor dramatikk der heller, men vi blir nysgjerrige på omstendighetene. Vi skal ikke automatisk anta at sangeren synger om seg selv, men det kommer fram at hovedpersonen i «1998» hadde seks i norsk, og at dette ikke imponerte omverdenen den gangen. Godt at hun får brukt det nå, i så fall.

«Hundre dager» er fint produsert av Markus Lillehaug Johnsen som også spiller gitar. Her er også David Wallumrød på tangenter, Jo Berger Myhre på bass og Bjørn Sæther (trommer). Sistnevnte spiller også på det nye albumet med Ingebjørg Bratland. Det er blitt et album som ikke roper på oppmerksomhet, men som nettopp derfor er veldig lett å like.