Nye takter

Plateanmeldelse: «Idiot Prayer: Nick Cave Alone at Alexandra Palace»: Et testamente fra en koronatid

Når resten av verden lukkes ned, åpner Nick Cave sin egen og inviterer alle inn til en bønn for håp og samhold.

Dagsavisen anmelder

5

Nick Cave

«Idiot Prayer: Nick Cave Alone at Alexandra Palace»

Bad Seed

Selv under en pandemi klarer Nick Cave å mønstre en stemme som blir allmenngyldig og omfavnende, nå helt alene med pianoet i det største tomme rommet i verden. Slik virker det i hvert fall, der han sitter i dunkel belysning i «Ally Pallys» store konsertsal, opprinnelig bygd som et kulturslott som skulle komme Nord-Londons befolkning til gode. Rammen er med andre ord perfekt for en tidligere krass og utilnærmelig artist som i senere tid har fått det for seg at han vil omfavne alt og alle.

Det ble konsertfilm og liveplate av euforien av virketrang Nick Cave i likhet med alle andre følte da samfunnet stengte ned i vår. Han hadde mange ideer som han oppriktig delte med fans og andre på bloggen The Red Hand Files. En var å kringkaste sitt eget kokkeprogram, noe man bare kan drømme om at blir realisert, men det er nok mer sannsynlig at «Idiot Prayer» blir stående igjen som Caves testamente fra denne tida, en konsert som ble strømmet live, filmet for ettertiden og spilt inn for egen albumutgivelse.

Les også: Nick Cave: Et rekviem for de døde

Cave har bidratt til flere filmer om seg selv, og utover studioalbumene har han på ulike vis gitt sangene sine nye liv og funksjoner opp gjennom karrieren. Dette framstår likevel som noe helt annet, en renskåret tolkning av resultatene fra et langt, omflakkende og turbulent kunstnerisk liv. Og med en ny sang, bare for å understreke at dette på ingen måte er et punktum. «Euthanasia» er en sang om gjemsel og savn, og kan på mange måter leses inn i det låtskriveren har gjennomgått de siste årene med tapet av sønnen som falt ned fra en klippe og den påfølgende åpenheten som blant annet førte til albumet «Ghosteen», kåret av norske kritikere til årets beste album fra 2019 i Dagsavisens årlige Kritikertoppen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

###

«Idiot Prayer: Nick Cave Alone at Alexandra Palace»

Som et ledd i det som førte fram til Alexandra Palace-prosjektet må vi også nevne konsertturneen «Conversations With ...», der han også dekonstruerte sangene sine, fortalte historier og svarte på spørsmål fra publikum i salen. På bloggen sin skrev han nylig til en fan om verdien av det å være annerledes og velge annerledes selv om det koster. «Idiot Prayer» er et utslag av en slik tenkning. Tittelkuttet er hentet fra «The Boatmans Call», opprinnelig en sang om det vanskelige bruddet med PJ Harvey. Her blir den en hymne om en tapt verden, med den samme håpefulle bønnen intakt.

Les også: Nærkontakt med Nick Cave

Også albumet «Idiot Prayer» åpner med at han resiterer «Spinning Song» mens han går i gangene på Alexandra Palace, sangen som avsluttes med de håpefulle ordene «Time will come, and time will come, a time will come for us». Så spiller han seg gjennom nær sagt hele karrieren og 21 sanger til, kun med pianoet, stemmen og ikke minst tekstene som i denne sammenhengen trer fram som nye, dypere, klarere og i versjoner som trolig ligger nært opp til hvordan de ble til og hvordan Cave ser dem for seg uten «forstyrrende» elementer som band eller publikum.

Her er helt tidlige sanger som «Stranger Than Kindness» og «Mercy Seat», sanger fra Grinderman-prosjektet og mye annet, blant annet en episk nedstrippa versjon av «Higgs Boson Blues» fra «Push The Sky Away», sangen der han drømmer om Miley Cyrus, men som også handler om hvordan blueslegenden Robert Johnson med 10-dollarsgitaren på ryggen er på vei mot graven. For noen år siden kunne det bildet også blitt brukt om Cave. Nå viser måten han framfører denne sangen på, og andre av hans mest følelsesridde sanger, at hans egen fandenivoldskhet er snudd til ren energi.

«Idiot Prayer» står derfor igjen som en av hans beste, vakreste og mest balsamerende album, de mørke omgivelsene og det dystre bakteppet tatt i betraktning. Det er som en vidåpen dør til en kunstnerisk visjon og hvordan den kan bidra til ikke bare å vise vei i en vanskelig tid, men bli en påminnelse om hvilken kraft musikken og rocklyrikken har i sin aller reneste og enkleste form.

Les også: Blod, svette og tårer fra Nick Cave