Plateanmeldelse: Fleet Foxes: «Shore»: Så vakkert at det nesten gjør vondt

5

Fleet Foxes

«Shore»

Anti

Gjennombruddet til Fleet Foxes står fortsatt som en av de store begivenhetene i popmusikken i det nye århundret. Jeg husker fortsatt den euforiske følelsen av å oppdage det ennå ikke utgitte debutalbumet på nettstedet MySpace (ja, dette er lenge siden), med sine sublime sanger og himmelske harmonier, og skrev om dem som en sensasjon som «vi allerede kan utrope til klassisk musikk». I Sverige ble søstrene Johanna og Klara Söderberg, de nest beste nye artistene fra denne tida, så begeistret at de lagde en ute-i-skogen-video av «Tiger Mountain Peasant Song», slik at Fleet Foxes dro med seg First Aid Kit ut i verden.

Fleet Foxes var raskt tilbake med et oppfølgeralbum som hørtes like stort ut, bare uten det store overraskelsesmomentet. De neste ti årene var de for det meste fraværende. Det tredje albumet kom riktignok i 2017, fint, men sært, og vanskeligere å bli ordentlig glad i. Jeg har knapt nok hørt det igjen siden utgivelsen. Likevel er Fleet Foxes ennå høyt nok elsket til at det blir en begivenhet at de plutselig kommer med et nytt album, nesten som de skulle være Taylor Swift eller noe sånt. Faktisk er «Shore» det beste nye albumet jeg har hørt fra USA siden Swifts «Folklore», kanskje er det enda bedre, men i motsetning til i begynnelsen må vi gi Fleet Foxes litt tid.

[ Følg Nye Takter på Facebook her ]

I spissen for gruppa står fortsatt Robin Pecknold. Han er Fleet Foxes i egen person, men også en av de mest motvillige popstjernene som finnes. Han forklarer albumtittelen «Shore» («kyst») som en følelse av å stå og se mot det ukjente, men fortsatt på trygg grunn. Han har tilbrakt mye av tida etter gjennombruddet i forskjellige tilstander av bekymring, ikke minst for hvordan han skulle leve opp til omverdenens forventninger til ny musikk. Igjen var han i ferd med å fortape seg i prestasjonsangst. Så kom våren med sine mer alvorlige utfordringer for hele verden, en pandemi, og store politiske protester i et kaotisk hjemland. Hvordan det neste albumet til Fleet Foxes ville bli mottatt var så ubetydelig i denne store sammenhengen at han like godt kunne lage det ferdig og gi det ut. Som før har han gjort det meste selv i studio, riktignok med gode hjelpere strategisk plassert i lydbildet når det er nødvendig. Grunnen til at «Shore» kommer ut midt mellom to fredager, som ellers et standard for nye utgivelser, er at Pecknold ville ha det ut på høstjevndøgn!

Les også: En av høstens sterkeste norske plater

Fleet Foxes er lett gjenkjennelige. De spiller fortsatt det som har vært kalt pastoral pop, med en slags fredelig idyll som gir assosiasjoner til landlige omgivelser. Bare med litt større landskaper denne gangen. Albumet begynner med storslått gjenhørsglede i «Wading In Waist-Height Water», sunget av Uwade Akhere, som også kommer tilbake i tittelsangen til slutt. Den store høytidsstunden hører vi allerede som andre spor: «Sunblind» blir en minnesang til en rekke navngitte forbilder som gikk for tidlig bort, Richard Swift, Judee Sill, Elliott Smith, David Berman og Arthur Russell, men også John og Bill, som bare er nevnt ved fornavn, men godt kan være Prine og Withers som begge døde i vår. Det er så vakkert at det nesten gjør vondt.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

«Can I Believe You» følger fort på som enda en sang som nærmer seg de første og største Fleet Foxes-høydene, komplett med et lockdown-kor av hundrevis av instagramvenner. Like etter kommer «Jara», en hyllest til Victor Jara, den chilenske frihetssangeren som ble drept i militærkuppet i 1973. En tragisk historie får et forbausende oppløftene uttrykk slik det framføres her. Tekstene er ikke alltid like konkrete, men fulle av referanser til tider og steder, med poetisk stilsikkerhet i forhold til den luftige musikken.

På «Cradling Mother, Cradling Woman» er det Brian Wilson som står for opptellingen, «one, two, three, four», i et opptak fra innspillingen av Beach Boys-albumet «Pet Sounds», som det faktisk kan høres ut som Pecknold strekker seg etter med «Shore». Ja, han skryter til og med av å ha brukt den samme vibrafonen som sto i studio den gangen.

Albumet har noen sanger som når de helt store Fleet Foxes-høydene, med «A Long Way Past The Past», «For A Week Or Two» og «Young Man’s Game» som de umiddelbart mest attraktive. Men «Shore» nærmer seg faretruende å bli en time langt mot slutten, og jeg er egentlig godt fornøyd før de siste sangene melder sin ankomst. Lyden er fortsatt upåklagelig, men melodiene mot slutten har ikke alltid løftet vi lett venner oss til fra denne kanten.

Robin Pecknold forteller at han allerede forbereder et nytt utspill fra Fleet Foxes neste år, denne gangen med en helt ny metode: Sanger som virkelig er skrevet og spilt som et band, sammen med alle de andre som utgjør Fleet Foxes-kollektivet når de er på turné. I mellomtiden er «Shore» er utmerket resultat av at han gjør det som han pleier.

Lest denne?: Rever i solnedgang