Nye takter

Plateanmeldelse: Emilie Nicolas: «Let Her Breathe»: Et friskt pust

Alle gode ting er tre for Emilie Nicolas. Også denne gangen kommer albumet hennes til å stå igjen som et av årets beste.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 2

5

Emilie Nicolas

«Let Her Breathe»

Mouchiouse/Warner

Det nye albumet til Emilie Nicolas kommer nøyaktig to år etter det formidable comebacket med «Tranquille Emile», som i likhet med debuten ga henne to Spellemannpriser, og også generelt ble ansett som noe av det aller beste fra 2018. Her er det mye å leve opp til, men det var det sannelig sist også, og det har tydeligvis ikke lagt noen demper på formidlingsevnen.

Les også: Tranquille Emile - et av de beste albumene fra 2018

Stemmen til Emilie Nicolas er like strøken og ren som før, der den bukter seg rundt i sangene, fortsatt med mye igjen av den lekne jazzfølelsen som hun har vokst opp med. Emilie Nicolas har selv stått for vokalproduksjonen, som er en av albumets sterkeste sider. Jeg tolker informasjonen slik at alle stemmene vi hører hennes egne, selv om det høres ut som et ensemble av sangere i mange av de mest ambisiøse partiene.

Produksjonsteamet er nytt siden sist, og legger nye dimensjoner til sanger som kunne klart seg i langt enklere omgivelser. Vi hørte Emilie Nicolas i en effektiv gjesterolle med Karpe på «Sas Plus/Sas Pussy» i fjor, og produsentene derfra er tilbake her. Fetteren Thomas Kongshavn har en sentral rolle i bakgrunnen. Axel «Axxe» Carlson var også viktig i startfasen, og ble siden avløst av Ole Torjus Hofvind, som har jobbet med med Cezinando og Gabrielle. Dette antyder at Emilie Nicolas er langt inne i populære musikkformer denne gangen, og ikke høres fullt så alternativ ut som på de to foregående albumene. Likevel er uttrykket fortsatt umiskjennelig hennes eget.

Les også: Perfekt jazz for en sommerlig dag

«Let Her Breathe» er et album som utnytter spennet og spenningen mellom elektronikk og akustikk. Det er langt fra de urbane rytmene med manipulerte vokalspor i «Who’s Gonna Love You», til den helt nydelige, stillferdige «Open» med nylonstrenger på gitaren like etterpå. Men også her kommer det noen utsøkte triks med stemmebruken som tar lyden opp i helt andre sfærer. Sammen med de store produksjonene er det også mange stille utløp for noe som minner om klassisk brasiliansk tropicalia, som i den behagelig forelskede «First Love Song». Igjen, med fare for å gjenta meg selv, med fascinerende vokalklanger i bakgrunnen.

«Let Her Breathe» handler om kjærlighet på flere nivå, fra store høyder til dypeste bunn. Men det er kanskje å trekke det langt å kalle dette et konseptalbum. De fleste album handler for det meste om kjærlighet, og for utenforstående går det ikke an å anta at det er en kontinuerlig historie som fortelles. Forrige gang talte jeg at Emilie Nicolas sang «love» 64 ganger i 11 sanger. Denne gangen er jeg kommet til 73, fortsatt med 11 sanger. Vi kan til og med legge til noen franske «aimes» i en av dem. Ikke at det er noe galt i det. «Love is all you need», sier de som har greie på det.

Disse stemningene er ikke pakket inn. Dette er eksplisitte tekster i den forstand at de sier det som det er, uten formildende metaforer i formidlingen av følelsene. Det oser for eksempel dårlig samvittighet av «Tsunami», men «all you wanted was a beach to lay on/But you got a tsunami/breaking behind me». Ok, så er dette metaforer da, men de er veldig klart formulert.

Les også: Sanger for og av Evigheten

Albumet slutter storslått med «No Humans». Der resten av albumet er state-of-the-art er dette state-of-the-earth, som nok en bekymringsmelding om tingenes tilstand. Det er her albumtittelen «Let Her Breathe» dukker opp. Den kan tolkes som om det er jordkloden som trenger et pusterom fra alle menneskene, bare med dyrene, himmelen og havet for en stakket stund. Litt Aurora over Emilie her. Denne er framført med stort orkester fra Bratislava, med koring fra Isah og Chirag Patel langt bak i miksen, en like monumental avslutning som «Feel Fine» sist. Dette er virkelig sanger som puster fritt.