Nye takter

Plateanmeldelse, Daufødt - «1000 Island»: «Hylekor» med dressing

Daufødt lager sinna musikk mot feil folk med makt, ekle griser og hyklerske frikirkepastorer. Hva passer vel bedre i et dystopisk år?

Dagsavisen anmelder

5

Daufødt

«1000 Island»

Fysisk Format

«Gjorde eg noe galt nå, bortsett fra å synge helt jævlig?» Spørsmålet kommer i mild tone på kav sørlandsdialekt etter en fullført låt med sterk Kvelertak-eim, og tittel etter noe så sært som Norges første angivelig frittstående, privatdrevne by i Marnardal, indre Agder: «4536 Liberstad». Kontrasten til growlinga er interessant. Så også når vokalist Annika Verdal Homme slår over til å synge pent, midtveis i «Sammen er vi Daufødt». Bruddet med det harde, sinte og mørke gir en interessant balanse, og reflekterer en selvbevisst humor til sitt eget uttrykk. Som en påminner om at det er ikke så jævla mørkt og alvorlig absolutt hele tida, og at man ikke trenger å ta seg selv så selvhøytidelig.

###

Oppgjør og aggresjon er det uansett greia: Daufødts debutalbum «1000 Island» skal være et sonisk og visuelt oppgjør med både gubbeveldet og informasjonsstøyen i samfunnet vårt. Homme som også er firerbandens tekstforfatter, mener albumet er et oppgjør med hykleri og dobbeltmoral, religion – og ikke minst et oppgjør med gubber på generell basis: «Eldre hvite menn som ikke skjønner at de ikke nødvendigvis fortjener definisjonsmakt overalt, som ikke skjønner hvor folks grenser går, som ikke skjønner at ikke alle vil ha dem og ikke minst eldre hvite menn som ikke tenker lengre enn sin egen nesetipp fordi de er for opptatt med klubbmøter i gutteklubben grei» heter det i presseskrivet.

Et eksperimentelt spor som «Den hurtigste av 200 millioner sædceller» oppleves som det er selve lyden av en slitsom maktsyk mannegubbe med et par shots innabords på jobbfest på vei mot en ung jente å plage. Det milde og harmoniske kunne med fordel tatt mer plass i Daufødts kruttsterke univers av alt som er støyete, destruktivt og hardt, som også demonstreres i «Kulturarven», som eksperimenterer i spennet mellom «stygg» og «vakker» vokal ved hjelp av noe som lyder som en vocoder. Men først og fremst er jo denne gjengen aller mest forbanna – på hyklerske frikirkepastorer og gamle griser. Og frustrerte over fremmedgjøringen unge mennesker utsettes for i 2020. Daufødt mener at verden går til helvete, rett og slett. Mye av det soniske generelt gir ikke så voldsomt mange nye inntrykk for undertegnede, men det er mye som fenger, ikke minst gir det noe ekstra til uttrykket at låtene er spilt inn live, at energien i samspillet, og den buldrende aggresjonen likesom kommer ut av høyttalerne mine – dog uten at jeg har sjans til å høre hva tekstene handler om. Oppgjøret med sjangerkodeksen er mer tydelig rent visuelt, i form av en slags anti-punk/hardcore-stil, med lyse og sterke farger. Blått og hvitt går igjen, også i omslaget, utført av Homme selv – uten at det gir meg noen som helst assosiasjoner til verdens norskeste «dressing» (det er en bra ting).

«1000 Island» er litt som om man skulle ha putta metal, støyrock, hardcore og punk fra 00-tallet i en mikser, fremført resultatene live on tape, og så lagt på en kollasj av det man fikk opp av bilder om man googlet «indie», til den visuelt stilistiske biten. Det høres kanskje ikke ut som en kompliment, men resultatet er både gjennomført, fengende og fett.