Nye takter

Plateanmeldelse: Bruce Springsteen: «Letter To You»: En spilleglede som er til å ta og føle på

Fredag 23. oktober kommer det 20. albumet til Bruce Springsteen. Tilhengere av den store lyden fra hans E Street Band kommer ikke til å bli skuffet.

Dagsavisen anmelder

5

Bruce Springsteen & The E Street Band

«Letter To You»

Columbia

Bruce Springsteen og E Street Band kom sammen i studio hjemme i New Jersey, og spilte dette albumet rett inn på fire dager – en metode de aldri har benyttet seg av før. Sjefen mener sjøl at det er noe av det morsomste han har gjort. Sånt sier alle som har nye plater å selge, men spillegleden mellom gamle venner er til å ta og føle på nå. Mange av sangene har den sentimentale lengselen etter gode, gamle dager som det er lov å tillate seg som 71-åring, ikke minst når verden ellers går av hengslene.

###

Bruce Springsteen begynner likevel stillferdig med akustisk gitar i «One Minute You’re Here», alene og ensom i teksten også, før smektende orkestrering faller inn. Enn så lenge er vi i landskapet til fjorårets album «Western Stars», men det er altså bare stille før stormen. Det er ikke nødvendigvis et godt tegn.

Det forrige bandutspillet, «High Hopes» i 2015, var sterkt preget av vikargitaristen Tom Morello, som truet med å sette sjefen sjøl i skyggen med overdreven trang til å «rocke». Dessuten var albumet et lappeteppe av noe nytt, noe gammelt og noen coverlåter som var albumets beste spor. Sånn skal det ikke være fra denne kanten. Derfor er det godt at sangeren og bandet hans slår gnister igjen.

Les også: Nytt album og ny låt fra «The Boss»

Tittelsangene på «Letter To You» kom ut som singel på sensommeren, og setter fart i sakene. «Burning Train» legger fort inn et ekstra gir. Dette er god gammel E Street-lyd, den store lydveggen de pusset opp for Phil Spector, med bjeller og basuner – i alle fall en saksofon.

Albumet har en lang rekke slike sanger. «Last Man Standing» handler om at Springsteen er siste mann igjen fra sin første gruppe The Castiles, og han har ikke tenkt å gjøre skam på ansvaret. «Ghosts» er enda en sang som mimrer om denne tida, og rockens rolle i livet hans videre: «At the end of the set we leave no one left alive». Intet mindre. Gitarpop blir ikke bedre i 2020. Den pianodrevne «The Power Of Prayer» er enda en sånn hyllest til musikken.

«Janey Needs A Shooter» er den første av tre sanger som er hentet fram fra upublisert materiale fra 70-tallet, for å trekke tråder helt tilbake til den gangen de var unge og enda sprekere. Sangen må ikke forveksles med Warren Zevons «Jeannie Needs A Shooter», som kom ut på denne tida, basert på at Zevon hadde hørt rykter om tittelen.

Les også: Konsertanmeldelse Janove: Fra Bryne til Reeperbahn (+)

Omvendt kunne vi tenkt at «House Of A Thousand Guitars» kunne vært en coverlåt av Springsteens gamle likesinnede Willie Nile, men denne er helt ny, som enda en kjærlighetserklæring til rock’n’roll, men også med omtale av en kriminell klovn som sitter på tronen, og en slags motstandsbevegelse som møtes i rockens navn «from the stadiums to the small town bars». Etter den første kvelden min med det nye albumet nektet denne sangen bare å gå og legge seg. Kanskje fordi den bare er to melodilinjer som blir gjentatt i det uendelige, men den kan komme til å leve lenge, og bli en Springsteen-hymne blant de store.

«If I Was The Priest» kom pussig nok på et soloalbum med Allan Clarke fra The Hollies i 1974, men det kan være en god grunn til at opphavsmannen ikke brukte den selv med én gang. Den sliter litt med sine sju minutter her. «Song for Orphans» er den tredje og siste av de gamle sangene, en episk, litt dylansk «My Back Pages»-lignende melodi, og både munnspillet og den ordrike teksten forsterker assosiasjonen. Kanskje kunne denne også fått ligge i fred i fortida? Albumet er en time langt, og det er nesten alltid for mye.

Den klareste politiske antydningen kommer i «Rainmaker», om hvem folk kan finne på å tro når det personlige behovet blir stort nok: «Says white’s black and black’s white/Says night’s day and day’s night». Ikke den mest imponerende sangen i seg selv, men engasjementet er det ingenting å si på.

Les også: Pink Floyd i 2020

Albumet slutter med «See You In My Dreams», en kjærkommen ettertenksom sang om å savne gamle venner, kanskje de som er gått bort i bandet siden han synger om den gamle gitaren og favorittplatene deres. Uansett en sang som kommer til å ha universell appell for mange andre som savner noen.

I disse dager er det nøyaktig 40 år siden jeg ga tre (av fem) poeng til «The River», og ikke syntes dobbeltalbumet levde opp til sangerens rykte. Det kan jeg godt stå ved fortsatt, men jeg var nok mer storforlangende i 1980 enn i 2020, med større krav til alternativ tenkning. «The River» er en klassiker for mange. Det er nok for sent for Bruce Springsteen å lage like populære plater lenger, men «Letter To You» er både voksen og ungdommelig entusiastisk på en gang.

Les også: Plateanmeldelse: John Lennon: «Gimme Some Truth»: Kravet er mer aktuelt enn noensinne (+)