Plateanmeldelse: Astrid S: «Leave It Beautiful»: Sent, men svært godt

5

Astrid S

«Leave It Beautiful»

Universal

Hele sju og et halvt år er gått siden 26. april 2013, da Astrid Smeplass sjokkerende nok ble stemt ut av Idol, og fikk meg til å skrive min første og hittil siste frustrerte twittermelding i slike anledninger. Sangen hun sang var hennes egen. Nydelige «Shattered» ble en kvalifisert hit etterpå, og viste at artisten som senere ble kjent som Astrid S kunne nå langt.

Astrid S er det beste lokale eksempelet på en generasjon artister som har singelmarkedet som lekegrind. Fra første singel til første album med Astrid S har det gått like lang tid som fra første singel til siste album med The Beatles. Uten sammenligning for øvrig, men det er ikke noe galt i dette, heller ikke pophistorisk. Se om noen i farten kan nevne et album med The Supremes? Andre kommer til å synes at et album som varer mindre enn en halvtime er noe kort etter alle disse årene, men da skal vi vise dem liste over enda kortere klassikere.

Les også: Dagny tar et stort skritt mot poptoppen

– Et album skal ha 10 eller 15 veldig gode låter, der er jeg ikke ennå, sa Astrid S da jeg intervjuet henne for fem år siden. Hun ble likevel en av Norges mest omtalte popstjerner. Etter dette har hun notert seg for en rekke hitsingler til. Noen av dem, «Hurts So Good», «Emotion» og «Think Before I Talk» har vært noen av de fineste poplåtene fra disse årene.

Det ventende debutalbumet til Astrid S fortsatte å være et tema. Det lå også i bakgrunnen for en viss diskusjon da hun ble kåret til Årets Spellemann for 2017, uten den altomfattende suksessen med album og turneer som man vanligvis kan vise til i slike sammenhenger. Den letteste utveien kunne vært å komme med et slags samlealbum et sted på veien, men Astrid S ville tydeligvis mer. Når den lenge etterlyste «langspilleren» omsider er en realitet er det godt å høre at den var verdt ventetida. Hun har produsert og skrevet sangene selv, hovedsakelig med den svenske duoen Jack & Coke, Svante Halldin og Jakob Hazell.

Astrid S kommer med sitt manifest i sangen som heter «Marilyn Monroe» helt til å begynne med på albumet: «Don’t tell me what I’m gonna do, what I don’t/I will decide what I will, what I won’t». Da har hun effektivt fått fortalt oss hvor skapet står, og hvem som har satt det der.

To andre singler har kommet på forhånd og antydet rekkevidden i dette repertoaret. «It’s Ok If You Forget Me» begynner som stemningsfull gitarpop, før mer atmosfærisk elektronikk tar over og underbygger den forlatte stemningen. «Dance Dance Dance» er sprek ung dansepop, men hvis man hører etter på teksten kommer den med en sår undertone: «Dance dance dance, then it’s not gonna hurt». (Er det et lite ekko av «Dance Monkey» produksjonsmessig her? Vi overlever det vel.)

Les også: Astrid S er sitt eget produkt - intervju fra 2018

Astrid S forklarer i presentasjonen at dette er et personlig album. Hun beskriver innholdet som sanger om et tilbakelagt forhold, uten å dvele for negativt ved tida som gikk. «I'm starting to think I'm a psychopath», synger hun riktignok i «Obsessed», med det høres ikke ut som det er helt alvorlig ment. Da er dramatikken større i den etterfølgende «If I Can't Have You». Ikke den samme sangen som Tone Damli nylig ga ut, ikke Bee Gees-klassikeren fra «Saturday Night Fever» heller, men det er altså igjen et kjent tema hun synger om. Her går Astrid S hardt til verks. En intens sang som Emilie Nicolas kunne ha laget og vært stolt av, med en trompetsolo som setter en spiss på det sterke inntrykket.

Blant de ti sangene er «Airpods» noe helt for seg selv, om ei jente som setter en sang på repeat, bruker musikken som bedøvelse, og likevel så livlig og oppglødd som det går an med sine «dum-didi-dum-dum»-fraser som får sangen til å skinne, sammen med sin skrudde orkestrerte elektronikk. Et konsist mesterverk på dette albumet.

Til slutt kommer tittelsangen «Leave It Beautiful», en pulserende beat, en luftig sang, med et budskap om å legge alt bak seg og gå, eller danse videre. Det er en fin oppsummering av et album der så godt som alle sporene kunne være gangbare singler, samtidig som det er fint å høre på fra begynnelse til slutt. Når å gi ut et helt album har blitt et så fordømt stort poeng kunne det ikke løst seg bedre enn dette.

Les også: Malin Pettersen med utsøkt norsk country «made in Nashville»