Nye takter

Plateanmeldelse: Annie: «Dark Heart»: Så lenge hjertet kan slå

Mørkt og lekkert som en norsk synth-Lana del Rey.

Dagsavisen anmelder

4

Annie

«Dark Heart»

Annie Melody

Så bra at Annie ikke gir seg! Bergen- og eks-Berlin-baserte Anne Lilia Berga Strand er en viktig del av det norske pop-kontinuumet. Hun viste vei mot utlandet i en tid hvor det var langt vanskeligere for norske popartister å bli hørt internasjonalt. Uten Annie, ingen Astrid S, for å nevne en annen som kommer med ny musikk denne uka.

Annie gir nå ut sitt tredje album idet hun passerer 20 år som artist, DJ og generelt friskt pust i norsk pop. Hun lot sist høre fra seg på de freidige protest-disco-EP-ene med «Russian Kiss» (2014), og i 2015 med EP-en «Endless Vacation», der hun poserte som en 80-talls videofilm på omslaget. Her innledet hun samarbeid med den svenske produsenten Stefan Storm, som følges opp på dette albumet. Dermed er det slutt på den musikalske linken til Bergen, som går helt tilbake til den udødelige gjennombruddssingelen «Greatest Hit» fra rett før årtusenskiftet.

###

«Annie» er jo også en karakter, som hun regelmessig refererer til selv: «Annie, Annie, they’re playing our song», synger hun på albumets andre låt «The Streets Where I Belong». Den er en hilsen til kjæresten og samarbeidspartneren Tore «Erot» Kroknes, den banebrytende houseprodusenten som døde av en medfødt hjertefeil i 2001, bare 23 år gammel. Historien om Annie og Erot har vært underforstått til stede i mye av det Annie har gjort, jf. «Heartbeat» fra 2004. Nå synger hun om «the love of my live/he was a DJ and we danced all through the night (...) I can still hear our songs on the radio». Det er fint og litt trist.

Ingenting på albumet av dette låter som noe Erot ville gjort. Og det får vi jo si er en bra ting. Fra skranglete undergrunnshouse har Annie gått over til lekkert produsert rushtrafikk-pop med stilistisk inspirasjon fra tidlig 80-tall. Hele fem av låtene er allerede sluppet, og på Spotify er «American Cars» tatt med på spillelisten «RetroWave/Outrun» (632.000 følgere). 80-tallskonseptet er særlig eksplisitt i låtene mot slutten av albumet, som «Countdown To The End of The World» – føles ubehagelig aktuell – og «The Bomb», med en enorm kaldkrigs-trommelyd.

Den klippende gitaren på «It’s Finally Over» er som hentet fra Spandau Ballets «Gold», og er det ikke temaet fra «Bette Davis Eyes» på «Forever 92»? Sånn kan vi holde på og det er jo artig. Kanskje er dette i Erots ånd tross alt – han samplet jo Madonna.

De overdådige ekkokamrene, de rene, plukkende gitarene og den nesten klinisk distanserte vokalen sender tankene til Lana Del Rey, som har 50-60-tallet som stilideal der Annie leker med 80-90-tallet.

I sitt begrensede register har Annie en stilbevisst skandinavisk cool, som er bare hennes, i hvordan hun uttaler «to» som «tu», eller legger opp til gitarsoloen med et camp «take it away, Johnny»! Måten hun bærer dette gjennom et helt album, gjør at hun låter helt stjerne, uansett hvor mye eller lite hun selger.

Samtidig er det ikke fritt for at jeg savner litt av Annies pop-snert. Det er stilistisk imponerende gjennomført, men nesten påtrengende voksent og vellydende.