2
ACTION/FANTASY/SCI-FI
«Fantastic Four»
Regi: Josh Trank
USA, 2015
Den første filmversjonen av Marvel-tegneserien var en nullbudsjettproduksjon laget i 1994, utelukkende for å forsikre at produksjonsselskapet beholdt rettighetene til disse superheltene. Filmen er så ille at den aldri er offentlig vist, eller engang sluppet offisielt på DVD. Tim Storys storproduksjon «The Fantastic Four» kom i 2005, som en manifestasjon av Fox-studioet aller mørkeste og mest kyniske impulser. En forferdelig film, men oppfølgeren «Rise of the Silver Surfer» (2007) var enda verre. Jeg hater disse filmene med en intens glød forbeholdt de av oss som vokste opp med tegneserien, og som så gjerne vil se den bli behandlet bra på stort lerret.
I ettertid har Marvel-studioet selv kommet på banen for å vise hvordan man bygger opp et skikkelig filmunivers, og resultatet har vært det siste tiårets mest toneangivende popkulturelle fenomen. Dessverre sitter Fox-studioet fortsatt på rettighetene til flere av Marvel-konsernets superhelter, og de akter å gjøre det de kan for å ødelegge dem. Årets «Fantastic Four» forsøker å «modernisere» tegneserien for en yngre målgruppe, men oppnår bare å drepe alle sjanser til å gjøre dette til en severdig filmserie. Den forhatte studiosjefen Tom Rothman er heldigvis ikke lengre i kontroll over prosjektet, siden han fikk sparken i 2012. Noe som ikke har forhindret at dette ble en usedvanlig trøblete produksjon preget av konflikter, kaos, omfilminger og rykter om panikk bak kulissene.
Planene om å konvertere filmen til 3D ble skrinlagt i siste liten, enten i et forsøk på å snøre inn kostnadene, eller rett og slett fordi Fox ikke aktet å sløse bort mer penger på et åpenbart tapsprosjekt. Uansett årsak sikkert bare en fordel for oss alle. «Fantastic Four» bærer preg av den samme typen studioinnblanding og vaklende kontroll som kjennemerket de siste «Amazing Spider-Man»-filmene til Sony, men er en mye større skuffelse. Trolig den største siden den nye superheltbølgen startet for 15 år siden. Opptakten er ikke så ille, og har tatt sitt utgangspunkt i tegneseriens mer moderne «Ultimate»-variant av Mark Millar og Brian Michael Bendis, som gir oss en litt annen opprinnelseshistorie enn det vi kjenner fra 60-tallets originalversjon.
I denne gjenfortellingen er Reed Richards (Owen Judge) en genial guttunge med planer om å bygge en teleporteringsmaskin sammen med skraphandlersønnen Ben Grimm (Evan Hannemann). Etter en prolog i 2007 flytter historien seg fram til nåtid, der den tenårige Reed (nå spilt av den 28-årige «Whiplash»-kjenningen Miles Teller) mottar et stipend av forskeren Dr. Franklin Storm (Reg E. Cathey) – og får sjansen til å jobbe tett sammen med hans adoptivdatter Susan (Kate Mara) i forskningskomplekset The Baxter Building. Dr. Franklin har kommet et godt stykke på vei i arbeidet takket være et rebelsk geni med det usannsynlige navnet Victor von Doom (Toby Kebbell), men de jobber ikke med utviklingen av en teleporteringsmaskin.
De jobber med en farkost som kan forflytte mennesker til en paralleldimensjon kalt «Planet Zero», som kan være kilden til mektig energi. Idealisten Franklin har bygd opp et team av unge talenter, som inkluderer hans biologiske partysønn Johnny Storm (Michael B. Jordan, tilbake fra «Chronicle»). I bakgrunnen lurker mektige militære investorer, under ledelse av den konstant tyggegummityggende slimålen Dr. Allen (Tim Blake Nelson) – som akter å sende sitt eget team til paralleldimensjonen så fort ungdommene har gjort ferdig grovarbeidet. Reed føler at dette er grovt urettferdig, og en kveld bestemmer han seg for å ta en liten svipptur selv, sammen med Johnny, Victor von Doom og sin gamle bestevenn Ben (nå spilt av Jamie Bell). En dårlig idé som bokstavelig talt detonerer i fjesene på dem alle: Richard våkner opp igjen i en forskningsstasjon med ekstremt lange, tøyelige armer og bein. Susan har fått hendige ferdigheter, som inkluderer en slags usynlighet, og evnen til å skape en flygende energiball. Johnny Storm har blitt forvandlet til en flygende fakkel, mens stakkars Ben har trukket det korteste superkrefter-strået, og må nøye med en kropp dekket av stein. Så ja, de forvandler seg til «Fantastiske fire» – mens femtemann blir etterlatt i parallelldimensjonen, der han mister vettet og gjenoppstår som superskurken Dr. Doom. Hele historien, egentlig. Alt ender med en bløt fis av et antiklimaks, etter rundt nitti minutter med langtekkelig, uinteressant oppbygging.
Fraværet av action, humor, sjarm og spektakulære scener er bemerkelsesverdig, særlig i en tid der superheltfilmene blir mer storslagne for hvert år. Det er ufattelig at budsjettet var på over 120 millioner dollar. Dette minner mer om en pilotepisode laget for TV. Mesteparten av historien utspiller seg i Baxter-bygningens klaustrofobiske laboratorium, ingen på rollelista fordrer enorme honorarer og de digitale spesialeffektene er direkte lusne. Også vanskelig å tro at Fox brukte store summer på å utvikle manuset, som er spektakulært klossete konstruert og inneholder den verste dialogen vi noensinne har hørt i en moderne superheltfilm. Det var muligens ikke verdens beste idé å plassere et prestisjeprosjekt som dette på skuldrene til en ung og uerfaren filmskaper, som angivelig ikke taklet arbeidspresset særlig bra. Josh Trank bemerket seg med den fiffige found footage-superhelt-filmen «Chronicle» – men det var en regidebut laget på lavt budsjett, ikke en sensommer-blockbuster basert på en populær tegneserie. Trank ser ut til å ha ambisjoner om å lage en David Cronenberg-pastisj inspirert av «The Fly» og «Scanners», mens Fox-studioet åpenbart bare ønsker seg nok en tannløs, familievennlig eventyrfilm som kan starte en ny filmserie. Ser ut til at begge parter tapte dragkampen, og det ferdige resultatet vil ikke glede noen som helst. Etter dette burde Fox-studioet seriøst revurdere sin katastrofalt mislykkede strategi og overlate «Fantastic Four»-rettighetene til deres rettmessige eier: Marvel-studioet.