Nye takter

Phil Spector døde i fengsel

Plateprodusenten Phil Spector døde i fengsel lørdag, 81 år gammel. En trollmann med lyd, som tok popmusikken inn i en ny æra, men til slutt ble innhentet av sin egen utilgivelige livsstil.

Nyheten om Phil Spectors død ble mottatt med svært blandede følelser i popverdenen.  «Phil Spector var en briljant produsent, men en elendig ektemann. Musikken er for evig», skrev Ronnie Spector på Twitter søndag. Hun sang noen av hans største hits med gruppa The Ronettes, og var gift med ham fra 1968 til 1974. Mer enn noen andre fikk hun oppleve de beste og verste sidene ved Phil Spector på nært hold.  I selvbiografien «Be My Baby: How I Survived Mascara, Miniskirts and Madness» forteller hun om hvordan hun ble holdt fanget i huset deres, med alle sko innelåst så hun ikke skulle gå ut.

I kjelleren sto ei likkiste av gull for å minne henne om hvor hun ville havne hvis hun ikke oppførte seg slik han ønsket. Etter en tid unnslapp hun gjennom en knust dør, blødende, barbeint, og vendte aldri tilbake.

Phil Spector sonet en 19 år lang dom for drapet på skuespilleren Lana Clarkson i 2003 da han døde lørdag. En sørgelig slutt for mannen som i sin tid skapte sin egen store poplyd, og var med på å forandre verden på 60-tallet.

Phil Spector var bare 18 år da han som medlem av trioen The Teddy Bears fikk en stor hit med «To Know Him Is To Love Him» i 1958. Gruppa klarte ikke å gjenta sukessen, og Spector bestemte seg for at han ville komponere og produsere plater selv.

Han startet plateselskaptet Philles, og skapte sin egen signaturlyd, den såkalte «wall of sound», en massiv lyd med medvirknig av utallige musikere på hver sang. 

I 1963 hadde Phil Spector gjort sin vegg-av-lyd til et av de sterkeste innslagene i amerikansk pop, med hits for The Crystals («Uptown», «He‘s A Rebel», «Da Doo Ron Ron», Bob B. Soxx and The Blue Jeans («Zip-A-Dee-Doo-Dah») og The Ronettes («Be My Baby»). Phil Spector var fortsatt bare 23, og ble beskrevet som «The First Tycoon Of Teen» i et samtidig essay av forfatteren Tom Wolfe.

Les også: En av norges beste saksofonister er tilbake (+)

Vi har nettopp vært gjennom nye feiringer av Phil Spectors julealbum fra 1963, da vi for en måned siden utropte «Christmas (Baby Please Come Home»), sunget av Darlene Love, til tidenes fineste julesang fra popalderen. Hennes historie sier også mye om Spectors egenrådighet i studio:

I 1962 skulle han spille inn «He's A Rebel» med The Crystals. Men denne vokalgruppa var på turné, så The Blossoms gjorde jobben, i navnet til The Crystals. Da sangen begynte å klatre på listene, hadde The Crystals selv fortsatt ikke hørt den. De rakk så vidt å øve den inn før den kom på førsteplassen på Billboards Hot 100.

Darlene Love ble også forsanger på oppfølgeren til The Crystals: «He's Sure The Boy I'm Gonna Marry». Det er riktig å si at denne praksisen skapte en viss misnøye i både The Crystals og The Blossoms. Hun sang også den ene duettstemmen på «Zip-A Dee-Doo-Dah» med Bob B. Sox & The Blue Jeans.

Da The Ronettes skulle spille inn «Be My Baby» var to av medlemmene utilgjengelige, og Darlene Love måtte steppe inn en gang til, nå sammen med Cher. Spector hadde mange artister å ta av. Sånn var metoden hans. Han regnet artistene som statister. Produsenten selv var hovedpersonen. Phil Spector kom storartet tilbake i 1964, først med The Ronettes og «Baby I Love You», men mest med The Righteous Brothers' og «You've Lost That Loving Feeling».

I 1965 ga han ut sitt aller største mesterverk, «River Deep Mountain High» med Ike & Tina Turner. 21 musikere var involvert. De høres ut som 100.

Da denne endte på en uforklarlig 88. plass i USA mistet Spector mye av entusiasmen. Han kom ikke tilbake på hitlistene før i 1969 med den nesten glemte «Black Pearl» med Sonny Charles & The Checkmates.

Les også: Andrej Nebb: – Norge er et surrealistisk landskap (+)

Phil Spector ble senere hentet inn av sine store beundrere i The Beatles for å polere albumet «Let It Be», en produksjon som Paul McCartney hatet så sterkt av han senere mikset en ny og «naken» utgave av albumet.

Spector ble beholdt av Harrison og Lennon, og produserte deres beste soloalbum, med sanger som "My Sweet Lord" og "Imagine". For å høre Spectors geni på sitt mest uforklarlige, hør Lennons singel «Instant Karma», som sannsynligvis har tidenes høyeste lyd, uansett volum den spilles på. Og Phil Spector fikk sin julehit til slutt, da han produserte «Happy Xmas (War Is Over)» med John Lennon, Yoko Ono, The Plastic Ono Band og The Harlem Community Choir i 1971. Alle vet vel hvor flott innspillingen er, og ekkoet fra hans eget julealbum er tydelig.

Her slutter den hyggelige delen av historien om Phil Spector.

I filmen om hans tragiske liv som kom i 2013, med Al Pacino i hovedrollen, har de gjenskapt en hendelse fra innspillingen av Lennons «Rock 'n' Roll»-album, der Spector truer musikerne i studio, og setter et pistolskudd i taket. Etter hvert kom flere lignende historier for dagen, fra arbeide med Leonard Cohens «Death Of A Ladies Man» og The Ramones' «End Of The Century».

Les også: Fem år siden David Bowie døde 

For å gjøre en lang og tragisk historie kort: I 2003 ble Phil Spector arrestert, anklaget for å ha skutt og drept skuespilleren Lana Clarkson, som han hadde truffet på en klubb samme kveld. Etter en lang, TV-overført rettssak ble Spector funnet skyldig, og fikk en minimumsstraff på 19 år. En alminnelig oppfatning blant alle som hadde fulgt Spectors karriere var at dette var en tragedie som bare hadde ventet på å inntreffe.

Den betenkelige siden av saken er hvor lenge vi lo av alle de ville historiene om Spector i studio, og tok dem som et utslag av genial galskap.

Slik fikk historien om noe av verdens beste popmusikk en tragisk slutt. Uten å skape en Hamsun-debatt av dette er det likevel grunn til å høre mange av Phil Spectors produksjoner om igjen nå, ikke minst på grunn av de store stemmene som bar fram sangene, og de utallige musikerne som framførte dem.

Les også: Nå blir disse legendariske punkerne TV-serie

.

Mer fra Dagsavisen