Pharrell og vennene med noen låter

3

«No One Ever Really Dies»

N.E.R.D.

i am OTHER Columbia

Pharrell Williams og hans N.E.R.D. har vært borte i sju år. Det virker ikke sånn. Men det er fordi Pharrell som soloartist har vært til stede, og da i ganske så samme gate som N.E.R.D. opererer i i trioformat. Som album er dette verken eller. Både og. Alt og ingenting. Låtene er som lydfiler klistret på hverandre i tilfeldig rekkefølge og oppleves til tider som improvisert. Altfor ofte gjemmes riffet eller melodien bort, ja, om det er noen melodi da. Ta «1000» med Future på gjestevokal, for eksempel. Den er masete fra starten og napper i alle retninger. Men så kommer en ny rytme og en repeterende sløyfe som er nesten hypnotisk. Og så er låten slutt.

Kendrick Lamar er med på «Don’t Don’t Do it!» og «Kites», ingen av dem noe å rope hurra for. Som album er dette ufullstendig og virker sammenrasket, noe en lang gjesteliste vitner om; Future, Gucci Mane, Wale, Kendrick Lamar, André 3000, M.I.A. og Ed Sheeran. «Esp» er som en fattigmanns-»Bad», mens «Rollinem 7’s» med André 3000 vil for mye. Det er som om Pharrell og kompani har slått seg på brystet og ropt ut over byens hustak sin egen fortreffelighet, helt uten kvalitetskontroll. Produksjonen er som vanlig lett og ledig. Spenstig og veldig særegen. Men det blir litt vel mye sminking av bruden her, og veldig mye som virker improvisert fram i studio. «Lightning Fire Magic Prayer» er en roligere sak, flere ideer satt sammen til ett spor, og det funker i grunn best blant alle kuttene. Den er samtidig veldig N.E.R.D. med sine temposkifter og naive tekst. Men en låt gjør ikke ett helt album.