Nye takter

Påtrengende intetsigende

Det er lenge siden U2 kom med nytt album, fem år faktisk. Det er enda lenger siden de slapp noe som er verdt å skrive hjem om.

Dagsavisen anmelder

POP

U2

«Songs Of Innocence»

iTunes/Beats

Dette albumet er gratis på iTunes for alle som vil. Det vil si om du har konto hos Apple da. U2 har lenge vært i Apple-folden. Bono var kompis med Steve Jobs og de har lånt sitt navn til flere Apple-produkter. Etter lanseringen av den nye, litt daffe iPhone 6 er det trist å si at U2 er enda slappere og nesten påtrengende intetsigende. Som den slitsomme ungen på konfirmasjonen som bare skriker og skråler inn i øret dit mens han påberoper seg retten til å kreve oppmerksomhet - fra alle i rommet. Ikke bare må vi føye oss etter hvor vi får lyttet til musikken, men du må altså også ha en konto hos iTunes.

Så, det er ikke lenger plater U2 skal tjene penger på? Nei, det er i konserter pengene ligger og på den fronten er U2 en pengemaskin. Dette er en naturlig forlengelse av hvordan vi konsumerer musikken vår. For selv om platen er gratis for nedlasting, får U2 fortsatt betalt for strømming, radiospilling og selvsagt konsertbilletter. Ikke bare det, men ved å slippe albumet som en slags overraskelse, og gratis, løper de ikke samme risiko for en flopp og stempelet det vil gi, mens det samtidig kunne redusert billettsalget til en turné.

U2 er blitt som Coldplay, der formen er viktigere enn innholdet, med en iboende frykt for å mislykkes der de til stadighet måles opp mot seg selv - en ung utgave sådan. Det er noe desperat over U2 der de jakter på sin egen ungdom. Edges gitar ligger fortsatt klimprende med effektene sine, Bono grynter nasalt (også Edge synger her), mens bass og trommer er akkurat så uinspirerte som man kan vente av noen karer som er drittlei etter fem år i studio.

Så var det låtene da. De mangler uten unntak en kjerne av musikalitet som kan løfte materialet og blir med det bare lappetepper av lyder, og kjente akkorder U2 har lent seg på hele karrieren. «Iris (Hold Me Close)» er en sånn, med Edge og gitaren på elleve i refrenget, litt whuu-whuu fra koret og enormt med klang på vokalen til Bono, som virker å være hesere enn før. Ja, til og med Auto-Tune er med. Derimot er «Volcano» mer som lyden av 80-tallet med småvuggende bassgang, men igjen et refreng som er så langt fra å holde mål at det er underlig at U2 har latt dette passere kvalitetskontrollen.

Det er en rekke produsenter som har bidratt her, Danger Mouse blant andre, men mest av alt bærer albumet preg av mange løse tråder og produsenter. Sobre «The Troubles» har fint anslag, hvor Lykke Li synger sårt før Bono og kompani roter seg bort i plattheter og enkle snarveier som vanner ut hele uttrykket og gir en slags desperat pubertal følelse av hjerte og smerte. Men disse gubbene er såpass oppe i årene at de om noe lengter etter den gangen de hadde 40-årskrise. Tittelen som spiller på en William Blake-diktsamling og tekstene som kretser omkring oppvekst i Irland, savn av mamma og gamle helter forsterker bare inntrykket av et band som stamper i sin egen idétørke der de jakter på ungdomskilden og søker en bandsjel som meget vel kan ha lagt ut på sin ferd til de evige jaktmarker. Vi kunne selvsagt håpe på bedre lykke neste gang, men vil vi virkelig ha flere plater fra U2?